Et mesterskap helt utenom det vanlige

IronMan VM er en opplevelse. Både som tilskuer, utøver og støttespiller og Nice er fantastisk.

Dette var min sjette konkurranse på full Ironman-distanse, men mitt aller første verdensmesterskap. Og det merkes. Opplegget rundt deltakerne var profesjonelt som alltid, men stemningen var annerledes – mer intens, mer historisk. Dette var ikke bare enda en Ironman. Dette var VM.

Denne gangen var det kun kvinnelige deltakere, totalt rundt 1400, og vi var tre damer fra Norge som hadde kvalifisert oss. Jeg var den eneste i 50-årsklassen. Bare det å stå på startlisten føltes som en seier i seg selv. Stemningen før konkurransen var vennlig og rolig, med smil, småprat og veldig positiv støtte mellom deltakerne. Men vi visste alle at når startskuddet gikk, ville det bli kamp – både mot naturen, klokka og oss selv.

Dagen før start – nerver og en liten digresjon

Dagen før konkurransen leverte vi inn utstyret. Det var som å gå inn i en maskin som skulle sørge for at alt var på plass. En lang rekke funksjonærer satt og noterte hvilket utstyr deltakerne hadde. Da jeg kom med sykkelen min, begynte de å peke og snakke sammen. Jeg ble stresset et øyeblikk – hadde jeg gjort noe galt? Men nei, de hadde bare ikke sett akkurat denne modellen før. En liten digresjon, men et øyeblikk jeg husker fordi det brøt opp nervene med litt humor.

Svømmingen – bølger, saltvann og kvalme

Svømmestarten gikk som rolling start ute i Middelhavet. Vannet var klart, men også røft – arrangørene kalte det “choppy”. Det tok ikke mange minuttene før jeg kjente sjøsyken slå inn. Bølgene fikk kroppen til å svaie, jeg ble svimmel og kvalm, og jeg tror jeg fikk i meg altfor mye saltvann. Det ødela balansen og gjorde det vanskelig for meg å få i meg nok næring senere.

Og for meg en ny opplevelse. Da jeg kom opp av vannet, stod det folk klare til å rive av oss våtdrakten. Jeg derimot hadde smurt meg med lotion for å gjøre det lettere å ta av selv. Det fikk jeg angre på da jeg puttet gelene under buksebeina, det var så glatt at de nesten kom flyvende ut, mens jeg prøvde å holde orden. Skiftesonen ble altså en del mer kaotisk enn forventet. Jeg hadde heller ikke hengt opp baggen selv og ante ikke hvor den var. Før jeg kunne fortsette, måtte jeg tilbake og levere baggen i en boks utenfor teltet. Verdifulle minutter rant avgårde. Dessverre en del nytt for første gang med VM rutiner.

Sykkelen – fem timer med fjell og hodets spill

Gry på den ikoniske sykkeletappen i Nice. Kjent som en av de absolutt tøffeste sykkeletappene blant alle IronMan konkurransene.

Sykkelløypa var både et eventyr og et mareritt. Nesten fem timer med oppoverbakker i franske fjell – majestetiske, men brutale. Utsikten fra toppene var fantastisk. Jeg husker følelsen av å fly nedover etter kilometer med klatring – vinden i ansiktet, den totale frihetsfølelsen.

Men kvalmen fulgte meg. Og i tillegg fikk jeg tekniske “spøkelser”: en jevn subbelyd fra dekket fikk meg til å tro at noe var galt. Jeg stoppet tre ganger hos teknikere, men ingen fant feil. Kjettingen hoppet også av. Etter konkurransen har jeg innsett at mye av dette handlet om hodet – når kroppen er presset, begynner tankene å lage sine egne hindringer. Veiene var dessuten ujevne og harde. Etter så mange timer merkes hver eneste hump.

Maratonet – stekende sol og viljeprøve

Da jeg startet på maratonet, var kroppen allerede sliten, magen i ulage og hodet fullt av kamp. Solen stekte over Promenade des Anglais, men langs løypa stod publikum tett i tett. Det var musikk, dans, jubel – som en folkefest. Jeg fikk energi av heiingen, og spesielt Thorbjørn og Thea som ropte navnet mitt, ga meg styrke til å fortsette.

Jeg hadde forklart Thea på forhånd at jeg ville være fullstendig utslitt i mål, at jeg kanskje ville se helt ødelagt ut, men at jeg likevel ville være glad. Og det ble akkurat sånn. Ett steg om gangen. Cola, svamper og vann på hver eneste stasjon. Kroppen var tung, men viljen var sterkere.

Målstreken – et øyeblikk for livet

Gry over målstreken, til jubel, musikk og ordene “You are an IronMan!”

Å løpe gjennom Ironman-porten i Nice er vanskelig å beskrive. “You are an Ironman!” runget over høyttalerne, folk jublet og jeg kunne ikke annet enn å smile og gråte på samme tid. Jeg hadde møtt langt flere hindringer enn i noen tidligere Ironman, men jeg hadde fullført.

Med medaljen rundt halsen følte jeg både lettelse, stolthet og metthet. Jeg var så glad, men samtidig helt utmattet. Det første jeg sa var at dette gjør jeg aldri igjen. Og det er sant – jeg gjør ikke VM i Nice igjen, for mesterskapet flyttes nå til Hawaii. Men minnene, stemningen og opplevelsen kommer jeg til å bære med meg resten av livet.

Etterpå – å lande i alt

Etter målgang har jeg nesten vært i dvale. Det tok tid å fordøye opplevelsen, alle inntrykkene og følelsene. Jeg hadde aldri trodd dette kunne være en mulighet – aldri. At jeg, Gry, firebarnsmor og tidligere sofasliter, skulle kvalifisere meg til og gjennomføre et verdensmesterskap i Ironman.

Det er så langt utenfor alt jeg kunne drømme om. Og nå handler det om å lande, hente meg inn og finne ut hva som blir neste mål. For reisen er ikke slutt.

Gry etter målgang i Nice, med medalje som synlig bevis på gjennomført VM i IronMan.

Ett år etter – og nye planer

Når jeg nå ser tilbake på VM i Nice, ett år etter, er det nesten uvirkelig å tenke på hva jeg fikk oppleve. Jeg husker saltvannet, bølgene, kvalmen og de endeløse bakkene – men jeg husker enda mer gleden, jubelen langs løypa og følelsen av å krysse målstreken. Det var en opplevelse som satt seg i kroppen, og som jeg fortsatt kan hente energi fra i hverdagen.

Jeg vet nå at jeg kan stå løpet helt ut, selv når alt kjennes umulig. Og jeg vet også at reisen videre ikke er over. I 2026 har jeg bestemt meg for å gjennomføre minst én halv Ironman. Og innerst inne kjenner jeg at jeg har lyst til å komme tilbake til Nice en gang til – denne gangen med mer erfaring, enda bedre forberedelser og en plan for å gjennomføre på en helt ny måte.

For jeg vet at jeg kan gjøre det bedre. Jeg vet at jeg kan kose meg mer underveis, presse meg hardere når det gjelder, og stå på startstreken med tryggheten i at jeg har gjort jobben.

Så ja – jeg kommer tilbake. I will be back. Med glede, humør – og enda mer pågangsmot! 😄

Om du vil lese mer om historien om hvordan jeg gikk fra å være sofadronning med teppe og chips, til å stå på startstreken i verdensmesterskapet i Ironman i Nice. Reisen har vært lang, full av små og store steg, både seire og nedturer. I denne bloggserien på fire episoder deler jeg opplevelser, erfaringer og tanker underveis – i håp om å inspirere deg til å sette dine egne hårete mål.

Episode 1: Fra sofasliter til god mosjonist – veien mot rutiner og mestring

Episode 2: Fra god mosjonist til merketid på Birken – og jakten på opplevelser

Episode 3: Fra lange opplevelser til ny idrett – ThorXtri og mental styrke i kaldt vann

Episode 4: Fra Ironman-debut til VM i Nice