Episode 1 i bloggserien “Fra sofasliter til Ironman”

Dette er historien om hvordan jeg gikk fra å være sofadronning med teppe og chips, til å stå på startstreken i verdensmesterskapet i Ironman i Nice. Reisen har vært lang, full av små og store steg, både seire og nedturer. I denne bloggserien på fire episoder deler jeg opplevelser, erfaringer og tanker underveis – i håp om å inspirere deg til å sette dine egne hårete mål.

Episode 1: Fra sofasliter til god mosjonist – veien mot rutiner og mestring

Episode 2: Fra god mosjonist til merketid på Birken – og jakten på opplevelser

Episode 3: Fra lange opplevelser til ny idrett – ThorXtri og mental styrke i kaldt vann

Episode 4: Fra Ironman-debut til VM i Nice

Episode 1 “Fra utrent til god mosjonist og nye vaner”

Bildet er tatt med drone utover Lysefjorden en time etter start. Morgensolen har begynt å farge himmelen blå, men kanten av fjorden er fortsatt sort.

Det er mørkt. Det er stille. Jeg står sammen med de andre deltakerne, og snart skal vi svømme 3800 meter i kaldt sjøvann med majestetiske fjell rundt oss. Året er 2019, og dette er mitt aller første forsøk på en full IronMan-distanse i konkurranse. Starten av ThorXtri på Geitaneset, nedenfor det massive Kjerag-fjellmassivet – en vegg av granitt som strekker seg 1000 meter rett opp fra Lysefjorden. Her nede er vannet iskaldt, en blanding av saltvann og smeltevann som fosser ned fra fjellene og gjennom turbinene i vannkraftverkene. Det skaper strømmer og temperaturfall som gjør at fjorden føles både uforutsigbar og ubarmhjertig. Jeg er både redd og bekymret.

Klokken er 05:00. Jeg står i våtdrakten, vannet når meg til haka, og jeg venter. Rundt meg er det helt mørkt. Det eneste lyset kommer fra hodelyktene og de små markeringslysene på de andre deltakerne. Et stykke der fremme skimter jeg også et fjernt lys som markerer retningen vi skal svømme. 3800 meter dit – første etappe, på min aller første fulldistanse X-tri konkurranse.

Hadde noen sagt til meg for 20 år siden at jeg skulle stå her, ville jeg ledd høyt og spurt om de hadde fått solstikk. Men nå er jeg her, med vann til haka, hjertet bankende i brystet og vissheten om at denne reisen – uansett hvor hard den blir – vil forandre meg.

For 20 år siden var jeg dronningen av sofakroken. Teppe, godteri, chips, serier – livet var en konkurranse i komfort. Men det hadde ikke alltid vært slik. Som ungdom var jeg vant til å være i aktivitet. Jeg spilte fotball på jentelaget på i bydelen og var ofte med mamma på trim og trening. Den gangen var bevegelse en naturlig del av hverdagen, og jeg hadde både styrke og kondisjon som gjorde at jeg kunne henge med på det meste.

Så kom slutten av videregående og studietiden i Bergen. Forelesninger, studentfester og deltidsjobber tok mer og mer plass, og treningen ble byttet ut med lesesal, kaffe og altfor mange timer foran TV. Det var enkelt å finne unnskyldninger: jeg hadde lest nok til å være sliten, det regnet (nesten alltid) ute, eller jeg skulle bare se en episode til. Årene gikk, og formen forsvant nesten uten at jeg merket det – helt til kontrasten til ungdomstiden ble så tydelig at jeg ikke kunne ignorere det lenger.

En dag foreslo Thorbjørn at vi skulle løpe litt mens vi luftet hunden. Én kilometer senere pustet jeg som en hvalross, rød som en hummer, og skjønte at kroppen min prøvde å fortelle meg noe viktig. Det kunne ikke fortsette slik. Jeg måtte ta ansvar, ikke bare for helsen min der og da, men for hvordan jeg ønsket at livet mitt skulle se ut framover.

For innerst inne visste jeg hva jeg egentlig ville: jeg ville være sterk og sprek igjen, få tilbake energien jeg husket fra ungdommen, og få kontroll over egen hverdag – ikke la sofaen styre meg. For som Thorbjørn ofte har sagt de siste årene: «Menneskekroppen har en unik evne til å tilpasse seg de utfordringer og den hverdagen den har. Den kan også tilpasse seg sofaen, og ikke omvendt.»

Gran Canaria 2008 🌴– med to små barn og bestemor på tur. Mens hun passet barna, satt vi her ved kanten av havet og hadde de viktige samtalene som formet både familielivet vårt – og veien videre.

Gran Canaria 2008 ble vendepunktet for oss som familie. Men egentlig startet det tidligere, i overgangen fra studentlivet til småbarnslivet. Som studenter hadde vi kun oss selv å tenke på. Hverdagen kunne organiseres nesten akkurat som vi ville, og det var en slags luksus vi ikke helt forsto verdien av før den var borte. Trening kunne dyttes inn når vi hadde lyst, vi kunne sove lenge etter en sen kveld, og det verste presset var eksamener som alltid føltes langt fram i tid. Vi følte oss travle da også, men i ettertid skjønner jeg at vi egentlig hadde all verdens fleksibilitet.

Så kom småbarnstiden – og den traff oss med full kraft. Vi fikk to barn, og plutselig handlet livet ikke lenger om oss selv. Hverdagen ble fylt av bleier, våkenetter og logistikk. Jobb måtte kombineres med barnehagelevering, middag på bordet og legging på kvelden. Den såkalte «tidsklemma» fikk en helt ny betydning. Vi kjente på følelsen mange småbarnsforeldre har: at uansett hvor mye vi løp, så lå vi alltid et skritt bak. Det var alltid mer som skulle vært gjort, alltid en oppgave som ventet. Og midt oppi dette var det lett å glemme oss selv og våre egne behov.

Da Emma fikk diagnosen Rubinstein-Taybi syndrom ble alt satt i nytt lys. Vi skjønte raskt at dette ikke var noe vi kunne «ta litt på sparket». Hun kom til å trenge oss på en helt annen måte – mer tid, mer oppfølging, mer system. Og vi forsto at hvis vi ikke tok drastiske grep, så ville livene våre bli styrt av alle oppgavene rundt barn, jobb og Emmas behov. Vi ville ikke ha kontroll selv, men bare reagere på alt som skjedde rundt oss.

Det var en brutal erkjennelse, men også en frigjørende en. For når vi først innså det, så kunne vi begynne å handle. Vi måtte lage et system, ikke bare for Emma, men for hele familien. Et system som ga plass til jobb, barn, trening, og til oss selv som par. Vi måtte ta styringen tilbake. Hvis ikke, ville hverdagen styre oss.

Vi bestemte oss for at – på godt og vondt – så skulle det være vi som bestemte hvordan vi ville ha det i våre liv. Ikke arbeidsgivere, tilfeldigheter eller diagnoser. Oss. For å være sikre på at ikke ett område tok over hele dagliglivet, satte vi opp fire hovedområder som familien skulle balansere rundt: trening, familie/hus, personlig/jobb og sosialt/samliv.

Mot slutten av året laget vi en slags skisse for hvordan vi ønsket at det kommende året skulle se ut. Ikke bare drømmer, men konkrete planer. Hvilke turer vi ville på, hvilke prosjekter vi skulle gjøre hjemme, hvordan vi skulle få plass til både jobb, egentid og fellestid. Så justerte vi kursen hvert kvartal, og annenhver uke satte vi oss ned for å se på de neste 14 dagene: barnevakt, innkjøp av mat, planlegging av trening, vedlikehold av hus, sommerferie og turer til bestemor, sosiale aktiviteter, barnebursdager og forberedelser til skoledugnader – alt fikk plass.

Planlegging på familiens vis ✏️📅 – Gry skisser årets plan, mens Mats følger nysgjerrig med. Fra starten involverte vi barna, slik at hele familien var en del av reisen.

Bare det å sette seg ned som par og prate grundig gjennom forventningene våre til hverdagen, var en øvelse som både gjorde oss mer realistiske og mer samkjørte. Og kanskje viktigst av alt: det gjorde at vi fungerte bedre som kjærester. Vi fikk tid til å være mer enn bare mamma og pappa, tid til å være oss to. Det ga oss balanse i hverdagen og rom for å skape gode opplevelser sammen, som igjen ga oss overskudd til å være både foreldre og pårørende. For sannheten er enkel: du må ta vare på deg selv før du kan ta vare på andre.

I ettertid ser vi at dette var en slags forløper til det som senere ble Merkes-metoden. Vi oppdaget verdien av å dele store mål opp i håndterbare deler, lage planer, sette delmål og evaluere underveis. Først gjorde vi det i familien, senere har vi brukt samme tenkning i trening, coaching og arbeid med andre. Og det virker – for enten du styrer en familie eller trener mot en Ironman, er prinsippene de samme: struktur gir frihet.

To og et halvt år etter Gran Canaria 2008 fikk vi tvillinger – barn nummer tre og fire. Og vi er fortsatt overbevist om at måten vi valgte å organisere familiehverdagen på, var helt avgjørende for at vi ikke bare «overlevde» de årene, men faktisk klarte å oppleve oss selv som en lykkelig familie midt i kaoset.

En liten samling konkurranse bilder fra de første årene etter 2010 med Gry som firebarnsmor.

Det ble ikke en brå endring – men små skritt som over tid ga stor effekt. Først korte turer, der jeg mer gikk enn løp. Så litt lengre turer. Etter hvert kom rutiner: faste dager jeg trente, en enkel plan å holde meg til. Det som i starten var en kamp mot meg selv ble gradvis en vane. Resultatene kom ikke på én uke, men plutselig løp jeg sammenhengende fem kilometer uten å stoppe. Det ga mestring og ny motivasjon.

Vi begynte også å rydde tid i dagliglivet til trening – både sammen og hver for oss. Vi satte faste tidspunkt som ble like viktige i kalenderen som et foreldremøte eller en jobbavtale. Den ene visste alltid når og hva den andre skulle trene, og vi støttet hverandre i det. På den måten slapp vi den evige diskusjonen om «når det passer», og vi sørget for at treningen faktisk ble gjennomført.

Målene våre i starten var enkle: vi ville komme i gang, være aktive i hverdagen, ha styrke nok til å bære barna på skuldrene, overskudd til å leke i parken og energi til å være gode foreldre – ikke bare slitne voksne. Og akkurat disse hverdagsmålene ga oss motivasjon til å fortsette. For det var så tydelig: hver lille fremgang gjorde hverdagen lettere.

Etter hvert oppdaget vi at selve målene ble en kilde til motivasjon i seg selv. Det å sette oss noe konkret å strekke oss mot – enten det var å løpe fem kilometer uten stopp, eller å klare tre treningsøkter i uka – gjorde at vi ville klare mer. Og når viljen til å klare mer kom, måtte vi også lære mer. Vi begynte å lese om trening, teori, planlegging, styrketrening og soneinndeling. Vi testet nye metoder, tok i bruk treningsverktøy, og bygde gradvis vår egen kompetanse.

Det var da vi oppdaget kraften i strukturert trening. Ikke bare å trene når vi hadde tid, men å planlegge året: bygge grunnlag, øke gradvis, variere intensitet og evaluere underveis. Når vi først fikk på plass den rytmen, da begynte fremgangen virkelig å ta av. Vi gikk fra å være de som «endelig hadde kommet i gang», til å bli gode mosjonister med mål, overskudd og lyst til å fortsette reisen.