Episode 3 i bloggserien “Fra sofasliter til Ironman”

Dette er historien om hvordan jeg gikk fra å være sofadronning med teppe og chips, til å stå på startstreken i verdensmesterskapet i Ironman i Nice. Reisen har vært lang, full av små og store steg, både seire og nedturer. I denne bloggserien på fire episoder deler jeg opplevelser, erfaringer og tanker underveis – i håp om å inspirere deg til å sette dine egne hårete mål.

Episode 1: Fra sofasliter til god mosjonist – veien mot rutiner og mestring

Episode 2: Fra god mosjonist til merketid på Birken – og jakten på opplevelser

Episode 3: Fra lange opplevelser til ny idrett – ThorXtri og mental styrke i kaldt vann

Episode 4: Fra Ironman-debut til VM i Nice

Episode 3: Fra lange opplevelser til ny idrett – ThorXtri og mental trening i kaldt vann

Fra å være trygg i sykkelritt og lange opplevelser skulle jeg nå lære alt på nytt. Triatlon var en helt ny verden. Jeg måtte lære å svømme på ordentlig – ikke bare noen rolige tak i et basseng, men kilometer i åpent vann, med bølger, kulde og hundrevis av andre rundt meg. Jeg måtte lære å løpe langt – ikke bare korte joggeturer, men et helt maraton, etter timesvis med svømming og sykling. Og jeg måtte venne meg til temposykkelen, en sykkel som føltes helt fremmed i starten.

Det høres kanskje enkelt ut å bytte fra terrengsykkel til tempo, men det var alt annet enn det. Jeg brukte lang tid på å finne riktig sykkel, riktig sittestilling og riktig utstyr. Mange timer ble brukt på å teste, justere og prøve meg fram – og ikke minst å lære å holde fart i bøylen uten å bli helt ødelagt i nakke og rygg. Den nye sykkelen ble etter hvert et symbol på hvor mye jeg var villig til å investere i denne reisen: tid, krefter og utholdenhet.

Pandemien stanset alle offesielle IronMan øvelser. Heldigvis fant jeg ThorXtri, så jeg meldte meg på det. Et ekstremt fulldistanse triatlon midt i den rå vestlandsnaturen – vel vitende om at jeg hadde startet helt fra scratch.

ThorXtri 2020 – det første forsøket

Opprinnelig var planen å debutere i Ironman Portugal, men pandemien satte en stopper for det. Jeg sto der med mye trening i kroppen, men uten konkurranse. Da dukket muligheten for ThorXtri opp – et ekstremt fulldistanse triatlon midt i den rå vestlandsnaturen. Og jeg tenkte: Hvorfor ikke? Hvis jeg først skal prøve, kan jeg like godt gå rett på det tøffeste.

ThorXtri er kjent som en av de mest krevende variantene. Starten går i Lysefjorden, klokken 05:00, under det massive Kjerag-fjellmassivet som stiger 1000 meter rett opp. Bare stedet i seg selv er spektakulært – basehopperne som vanligvis kaster seg ut her, lander på den lille stranden der vi skulle starte. For meg var det nesten uvirkelig å stå der i våtdrakt, med vann til haka, i mørket, og vite at jeg skulle svømme 3800 meter inn fjorden til Lysebotn.

Vannet var iskaldt. En blanding av saltvann og smeltevann, temperaturer rundt 12 grader, og uforutsigbare strømmer fra vannkraftverkene. Da startskuddet gikk, traff kuldesjokket meg som en murvegg. Kroppen ville ikke lystre, jeg hyperventilerte og fikk panikkfølelse. Alt i meg ropte at jeg måtte opp av vannet. Men jeg visste at dette var øyeblikket jeg måtte stå i. Ett tak om gangen. Pust. Rytme. Etter noen hundre meter roet panikken seg, og jeg klarte å finne en slags flyt.

Svømmingen ble avsluttet i havna i Lysebotn, og da ventet neste prøvelse: sykkeletappen. Den startet rett inn i den brutale stigningen opp fra Lysebotn – hårnålssvingene som slynger seg opp fjellsiden. På en måte var det nesten godt; kulden fra fjorden satt fortsatt i kroppen, og bakken ga meg varmen tilbake. Men det var tungt, og jeg visste at dette bare var starten på 183 kilometer. Over fjellet gikk det opp og ned, videre ned Sirdalen og etter hvert ut mot de vindfulle Jærstrendene. Jeg hadde fått rådet om å gjøre meg så liten som mulig i tempobøylen og bare holde trykket jevnt. Det ble en mental kamp, men jeg klarte å stå i det.

Så var det bare «sjarmøretappen» igjen – et helt maraton. 42 kilometer løping etter å ha svømt og syklet i timevis. Jeg var sliten, men samtidig merkelig rolig. Jeg visste at jeg kunne løpe. Jeg hadde bestemt meg for å sette det ene beinet foran det andre helt til jeg så målstreken.

Og hvilken målgang! ThorXtri avsluttes ved de tre sverdene i Hafrsfjord – et sted som i seg selv bærer symbolikk og historie. Jeg husker hvordan jeg kjente tårene presse på da jeg nærmet meg. Jeg var utslitt, kald og tom – men også fylt av en enorm stolthet. Jeg hadde debutert i triatlon med et ekstremtri. Og jeg hadde klart det.

For meg var det mer enn bare en fysisk bragd. Det var også en personlig revansj. Jeg vokste opp i Stavanger og hadde mange tøffe minner derfra. Nå kom jeg tilbake, ikke som hun som tvilte på seg selv, men som en 47 år gammel firebarnsmor som hadde reist seg fra sofaen og fullført noe de fleste aldri våger å prøve.

Samtidig ga det mersmak. Jeg kjente at dette var noe jeg ville lære mer av, teste på nytt, og se hvor langt jeg kunne strekke meg. Da pandemien fortsatt satte en stopper for Ironman Portugal og andre store konkurranser, ble valget enkelt: Jeg skulle tilbake til ThorXtri året etter – bedre forberedt, klokere og med enda større ambisjoner.

ThorXtri 2021 – revansj og seier

Året etter sto jeg på startstreken igjen, med erfaringen fra 2020 i kroppen og hodet. Denne gangen var jeg mer forberedt – både mentalt og fysisk. Jeg hadde brukt et helt år på å terpe svømmeteknikk, bli tryggere på temposykkelen og trene på å disponere kreftene riktig. I Lysefjorden fant jeg flyten raskere enn før, og jeg klarte å holde hodet kaldt selv da kulden bet i kroppen. På sykkelen jobbet jeg jevnt gjennom hårnålssvingene opp fra Lysebotn og over fjellet, og jeg klarte å holde fokus på rytmen og arbeidsoppgavene. På løpingen, den siste og mest brutale etappen, kjente jeg smerten, men jeg hadde lært å stå i ubehaget – og til slutt var det viljen som bar meg fremover.

Det var fortsatt beinhardt – men denne gangen ble jeg belønnet. Jeg krysset målstreken som beste kvinne, vinner av kvinneklassen i et ekstremtri. Jeg smiler fortsatt når jeg tenker på det øyeblikket. Fra å være sofasliter til å stå øverst på pallen – kontrasten kunne nesten ikke vært større. Og den lærdommen jeg tok med meg videre, var at det å våge å lære noe helt nytt, å stille opp selv om man er redd, og å ta små steg over tid – det er det som virkelig gir styrke.

Hva jeg tok med videre:

• Nye ferdigheter krever tålmodighet – små steg gir store resultater.

• Mestring kommer når jeg tør å stå i ubehaget, også når det føles umulig.

• Riktig utstyr og gode forberedelser gjør en enorm forskjell.

• Å lære helt nye idretter gir motivasjon, energi og glede.

• Seier smaker ekstra godt når den bygges stein for stein.