Episode 4 i bloggserien “Fra sofasliter til Ironman”
Dette er historien om hvordan jeg gikk fra å være sofadronning med teppe og chips, til å stå på startstreken i verdensmesterskapet i Ironman i Nice. Reisen har vært lang, full av små og store steg, både seire og nedturer. I denne bloggserien på fire episoder deler jeg opplevelser, erfaringer og tanker underveis – i håp om å inspirere deg til å sette dine egne hårete mål.
Episode 1: Fra sofasliter til god mosjonist – veien mot rutiner og mestring
Episode 2: Fra god mosjonist til merketid på Birken – og jakten på opplevelser
Episode 3: Fra lange opplevelser til ny idrett – ThorXtri og mental styrke i kaldt vann
Episode 4: Fra Ironman-debut til VM i Nice
Episode 4: Fra Ironman-debut til VM i Nice
Ironman Østerrike 2022 – den første fulle og offisielle distansen
2022 ble året jeg fullførte min første «ekte» Ironman. Vi reiste til Østerrike, og allerede på startstreken kjente jeg at dette var noe helt annet enn tidligere konkurranser. 3000 utøvere sto samlet ved bredden av Wörthersee, og rundt oss var det publikum, heiarop og musikk som dundret fra høyttalerne. Det føltes nesten som å være på en rockefestival – bare at vi sto klare til å svømme 3800 meter i stedet for å synge med på refrengene. Stemningen var elektrisk, kroppen kriblet av adrenalin, og jeg var både nervøs og spent.
Brutal varme og tøffe utfordringer
Varmen var ekstrem: 38 grader i lufta, fuktig, kvelende og uten våtdrakt tillatt. Allerede i vannet kjente jeg panikken snike seg på. Pulsen var høy, jeg slet med å finne rytmen og var redd jeg ikke skulle klare svømmingen. Etter hvert fant jeg en takt, men kvalmen kom for fullt på sykkel – jeg kastet opp og fikk nesten ikke i meg næring.
Ett skritt om gangen
Det var øyeblikk hvor jeg tvilte på om jeg i det hele tatt ville klare å fullføre. Men jeg nektet å gi opp. Jeg tok det ett skritt om gangen, en meter av gangen, og minnet meg selv på alt jeg hadde trent for. Publikums, familien, barns heiarop og Thorbjørns støtte ga ekstra krefter når jeg var på nippet til å stoppe.
Målstreken ble et vendepunkt.
Sliten, kvalm og på gråten – men også lykkelig og lettet. Og så kom de magiske ordene drønnende over høyttalerne: “YOU are an IronMan!” Jeg hadde sett andre få høre det før, men å oppleve det selv var noe helt annet. Hele kroppen dirret av glede. Jeg hadde fullført min aller første Ironman. Ikke perfekt, ikke uten problemer – men jeg klarte det. Og i det øyeblikket ble alt strevet verdt det. Den opplevelsen ble startskuddet for å virkelig tro på at jeg kunne ta steget videre.
Ironman Hamburg 2023 – kontraster og lærdom
Etter Østerrike var jeg fast bestemt: neste gang skulle jeg gjøre det bedre. Ironman Hamburg 2023 ble løpet der jeg virkelig ville vise at jeg kunne mer. Målet var klart: under 12 timer. Jeg hadde trent bedre, strukturert smartere og var mentalt mye tryggere. Alt lå til rette.
Men så kom dagen, formen var fin men alt gikk ikke som planlagt. Det ble en dramatisk ulykke som endte i et tragisk dødsfall. Jeg fikk ikke det med meg, men det påvirket selvsagt løpet og jeg syklet også feil. En dramatisk tragedie som overskygget skuffelsen min om at klokka løp fra meg og 12-timersmålet glapp.
Senere på dagen, da vi så på resultatlista så vi også noe annet. Tiden viste meg at jeg faktisk var i nærheten av nivået som kunne kvalifisere til VM. Jeg hadde vært på skuddhold – selv om dagen ikke ble perfekt. Og akkurat der ble et nytt frø sådd. Kanskje var det faktisk mulig å nå helt dit? Kanskje kunne jeg en dag stå på startstreken i et verdensmesterskap?
Et år med feiring og store prosjekter
2023 ble et år fylt av kontraster. Jeg fylte 50, og vi feiret stort – med familie, venner, en uforglemmelig fest og tre Bruce Springsteen-konserter som ble høydepunkter i seg selv. Midt i alt dette hadde vi også lagt opp til et nytt eventyr: Offroad Finnmark 700. Bare noen uker etter Hamburg sto vi på startstreken til 700 kilometer sykling over vidda. En brutal kombinasjon.
Når kroppen sier stopp
Gnagsår satte en stopper for oss, og vi måtte bryte. Det var tungt, men samtidig en vekker. Hamburg hadde vist at jeg kunne prestere. Finnmark 700 lærte oss at selv vilje og utholdenhet har grenser når planene blir for ambisiøse. Kroppen og hodet trenger rom for å hente seg inn – ellers mister man ikke bare resultatene, men også gleden.
Lærdommen fra 2023
Vi måtte bli flinkere til å velge. Ikke alltid si «ja» til alt. Ikke alltid jage nye prosjekter med en gang. For trening, konkurranser og store mål skal også gi energi – ikke ta den fra oss.
Her kan du lese mer om veien til VM med mer detaljer og informasjon -
Veien mot VM i fulldistanse IronMan 2024 - Del 1
2024 – Kvalifisering og VM i Nice
Hamburg 2024 – euforien over å klare det
2024 ble året hvor alt virkelig kulminerte. Ironman Hamburg sto igjen på planen – og denne gangen klaffet det. Etter et år med målrettet trening, bedre svømming, sterkere sykkelkropp og mer effektiv løping, krysset jeg målstreken nesten en time raskere enn året før. Tiden ga meg 8. plass i min aldersklasse, og med det kom beskjeden jeg knapt hadde turt å drømme om: kvalifisering til Ironman-VM i Nice.
Jeg får ofte spørsmålet: «Hvorfor vil du gjøre deg selv så vondt?» Svaret er enkelt – jeg nekter å akseptere forventningene samfunnet ofte har til kvinner som fyller 50. Vi skal liksom roe ned, sitte i sofaen og ta det pent. Men jeg vil noe annet. Jeg vil vise at voksne damer kan gjøre skikkelig tøffe ting, sette hårete mål og oppnå dem. Den tanken tente en gnist, og jeg sa høyt til Thorbjørn: «Skal jeg ikke bare prøve å kvalifisere meg til VM, da?»
Treningen ble mer målrettet enn noensinne. Med Thorbjørn som coach og TrainingPeaks som ærlig kontrollsystem fikk jeg presset grensene, justert kursen og unngått å lure meg selv. Jeg trente ikke alltid mer – men jeg trente smartere. Lange økter ble kombinert med overgangsøvelser, svømming ble en fast rutine med teknikkfokus, og jeg fikk uvurderlig drahjelp fra både klubben og venner på sykkeløktene. Svømmetrener Istvan hadde hatt en klokketro på at jeg kunne svømme ti minutter raskere, og han fikk rett.
Konkurransen i Hamburg ble en fest. Svømmingen gikk langt bedre enn året før – jeg fant roen og teknikken. På sykkelen følte jeg meg sterk, holdt godt tempo og passerte hundrevis av utøvere. Løpingen var beinhard, men jeg hadde bestemt meg: jeg skulle aldri slippe rytmen. Da speakeren ropte «Gry from Norway – you are an Ironman!», visste jeg at dette var mer enn en tid eller en plassering. Det var et bevis på at jeg kunne, selv som firebarnsmor på 51.
Og dagen etterpå, da jeg sto på scenen og fikk beviset på kvalifiseringen til VM, kjente jeg en eufori som er vanskelig å beskrive. Hele kroppen boblet. Alle timene, alle samtalene, all disiplinen – alt hadde ført hit. Jeg hadde kvalifisert meg til Ironman-VM i Nice.
VM i Nice – brutal, vakker og uforglemmelig
Og så kom høsten. VM. Nice. Bare navnet ga sommerfugler i magen. Jeg sto på stranden ved Middelhavet sammen med noen av verdens beste utøvere. Dette var min sjette fulldistanse, men min aller første verdensmesterskap. Bare det å stå på startstreken i Nice, sammen med 1400 kvinner fra hele verden, føltes uvirkelig. Vi var tre norske damer på plass – og jeg var den eneste i 50-årsklassen.
Soloppgangen malte himmelen rosa og oransje, bølgene rullet inn mot stranden, og jeg kjente allerede at sjøen var urolig. 3800 meter svømming lå foran meg. Jeg holdt hodet kaldt og fant rytmen, men da jeg kom på land igjen svaiet det i kroppen som om jeg fortsatt lå i bølgene. Jeg ble sjøsyk og kastet opp ikke lenge etter at jeg hadde startet på sykkeldelen. Et brutalt slag tidlig i løpet, men jeg nektet å gi meg.
Sykkeldelen var preget av fjell, opp og ned. De endeløse franske stigningene var akkurat så krevende som jeg hadde fryktet. Lange, seige bakker der kroppen skrek etter pause, men hodet nektet å slippe taket. Jeg tenkte på alle timene med trening hjemme, alle turene i regn og vind – og at det var akkurat for dette jeg hadde lagt ned jobben. Utsikten var blendende vakker, men beina kjentes blytunge. Jeg fant styrke i vissheten om at jeg var der jeg skulle være.
Og så maratonet. Promenade des Anglais kokte. Publikum jublet, musikk dundret fra høyttalerne, og jeg følte meg som midtpunktet i en gigantisk festival. Spesielt Thorbjørn og Thea løftet meg. De siste kilometerne var tunge, men også magiske – jubel, musikk, og til slutt ordene jeg aldri glemmer: «You are an Ironman!»
Hver heiarop, hvert smil, hver barnehånd som rakte ut en svamp, bar meg videre. Det var brutalt, vakkert og ubeskrivelig.
Jeg fullførte. Fra sofakroken til VM. Og akkurat der, med medaljen rundt halsen, kjente jeg at reisen ikke bare handlet om én dag i Nice – men om alle dagene, valgene og øyeblikkene som hadde ledet meg dit.
I mål var jeg helt ferdig, kvalm og gråtkvalt – men også fylt av stolthet. Nice ble brutalt og vakkert på samme tid, og mer enn noe annet et bevis på at det umulige kan bli mulig.
Å stå på startstreken i Østerrike, Hamburg og til slutt VM i Nice har vært mer enn idrett – det har vært en reise i å utfordre seg selv, overvinne frykt, takle nederlag og feire seire. Jeg har kjent på kvalme, smerte og usikkerhet – men også eufori, stolthet og en glede som er vanskelig å beskrive. Fra sofakroken til VM handler ikke om superkrefter, men om å ta små steg, ha en plan og våge å tro på seg selv. Og selv om Nice ble et høydepunkt, så vet jeg at reisen ikke er over. Nye mål, nye opplevelser og nye eventyr venter – for det er nettopp i reisen vi finner den virkelige gleden.
