Episode 4 i bloggserien “Fra sofasliter til Ironman”

Dette er historien om hvordan jeg gikk fra å være sofadronning med teppe og chips, til å stå på startstreken i verdensmesterskapet i Ironman i Nice. Reisen har vært lang, full av små og store steg, både seire og nedturer. I denne bloggserien på fire episoder deler jeg opplevelser, erfaringer og tanker underveis – i håp om å inspirere deg til å sette dine egne hårete mål.

Episode 1: Fra sofasliter til god mosjonist – veien mot rutiner og mestring

Episode 2: Fra god mosjonist til merketid på Birken – og jakten på opplevelser

Episode 3: Fra lange opplevelser til ny idrett – ThorXtri og mental styrke i kaldt vann

Episode 4: Fra Ironman-debut til VM i Nice

Episode 4: Fra Ironman-debut til VM i Nice

Ironman Østerrike 2022 – den første fulle og offisielle distansen

2022 ble året jeg fullførte min første «ekte» Ironman. Vi reiste til Østerrike, og allerede på startstreken kjente jeg at dette var noe helt annet enn tidligere konkurranser. 3000 utøvere sto samlet ved bredden av Wörthersee, og rundt oss var det publikum, heiarop og musikk som dundret fra høyttalerne. Det føltes nesten som å være på en rockefestival – bare at vi sto klare til å svømme 3800 meter i stedet for å synge med på refrengene. Stemningen var elektrisk, kroppen kriblet av adrenalin, og jeg var både nervøs og spent.

Brutal varme og tøffe utfordringer

Varmen var ekstrem: 38 grader i lufta, fuktig, kvelende og uten våtdrakt tillatt. Allerede i vannet kjente jeg panikken snike seg på. Pulsen var høy, jeg slet med å finne rytmen og var redd jeg ikke skulle klare svømmingen. Etter hvert fant jeg en takt, men kvalmen kom for fullt på sykkel – jeg kastet opp og fikk nesten ikke i meg næring.

Ett skritt om gangen

Det var øyeblikk hvor jeg tvilte på om jeg i det hele tatt ville klare å fullføre. Men jeg nektet å gi opp. Jeg tok det ett skritt om gangen, en meter av gangen, og minnet meg selv på alt jeg hadde trent for. Publikums, familien, barns heiarop og Thorbjørns støtte ga ekstra krefter når jeg var på nippet til å stoppe.

Målstreken ble et vendepunkt.

Sliten, kvalm og på gråten – men også lykkelig og lettet. Og så kom de magiske ordene drønnende over høyttalerne: “YOU are an IronMan!” Jeg hadde sett andre få høre det før, men å oppleve det selv var noe helt annet. Hele kroppen dirret av glede. Jeg hadde fullført min aller første Ironman. Ikke perfekt, ikke uten problemer – men jeg klarte det. Og i det øyeblikket ble alt strevet verdt det. Den opplevelsen ble startskuddet for å virkelig tro på at jeg kunne ta steget videre.

Ironman Hamburg 2023 – kontraster og lærdom

Etter Østerrike var jeg fast bestemt: neste gang skulle jeg gjøre det bedre. Ironman Hamburg 2023 ble løpet der jeg virkelig ville vise at jeg kunne mer. Målet var klart: under 12 timer. Jeg hadde trent bedre, strukturert smartere og var mentalt mye tryggere. Alt lå til rette.
Men så kom dagen, formen var fin men alt gikk ikke som planlagt. Det ble en dramatisk ulykke som endte i et tragisk dødsfall. Jeg fikk ikke det med meg, men det påvirket selvsagt løpet og jeg syklet også feil. En dramatisk tragedie som overskygget skuffelsen min om at klokka løp fra meg og 12-timersmålet glapp.
Senere på dagen, da vi så på resultatlista så vi også noe annet. Tiden viste meg at jeg faktisk var i nærheten av nivået som kunne kvalifisere til VM. Jeg hadde vært på skuddhold – selv om dagen ikke ble perfekt. Og akkurat der ble et nytt frø sådd. Kanskje var det faktisk mulig å nå helt dit? Kanskje kunne jeg en dag stå på startstreken i et verdensmesterskap?

Et år med feiring og store prosjekter

2023 ble et år fylt av kontraster. Jeg fylte 50, og vi feiret stort – med familie, venner, en uforglemmelig fest og tre Bruce Springsteen-konserter som ble høydepunkter i seg selv. Midt i alt dette hadde vi også lagt opp til et nytt eventyr: Offroad Finnmark 700. Bare noen uker etter Hamburg sto vi på startstreken til 700 kilometer sykling over vidda. En brutal kombinasjon.

Når kroppen sier stopp

Gnagsår satte en stopper for oss, og vi måtte bryte. Det var tungt, men samtidig en vekker. Hamburg hadde vist at jeg kunne prestere. Finnmark 700 lærte oss at selv vilje og utholdenhet har grenser når planene blir for ambisiøse. Kroppen og hodet trenger rom for å hente seg inn – ellers mister man ikke bare resultatene, men også gleden.

Lærdommen fra 2023

Vi måtte bli flinkere til å velge. Ikke alltid si «ja» til alt. Ikke alltid jage nye prosjekter med en gang. For trening, konkurranser og store mål skal også gi energi – ikke ta den fra oss.

Her kan du lese mer om veien til VM med mer detaljer og informasjon -
Veien mot VM i fulldistanse IronMan 2024 - Del 1

Veien mot VM i fulldistanse IronMan 2024 - Del 2

Veien mot VM i fulldistanse IronMan 2024 - Del 3

2024 – Kvalifisering og VM i Nice

Hamburg 2024 – euforien over å klare det

2024 ble året hvor alt virkelig kulminerte. Ironman Hamburg sto igjen på planen – og denne gangen klaffet det. Etter et år med målrettet trening, bedre svømming, sterkere sykkelkropp og mer effektiv løping, krysset jeg målstreken nesten en time raskere enn året før. Tiden ga meg 8. plass i min aldersklasse, og med det kom beskjeden jeg knapt hadde turt å drømme om: kvalifisering til Ironman-VM i Nice.

Jeg får ofte spørsmålet: «Hvorfor vil du gjøre deg selv så vondt?» Svaret er enkelt – jeg nekter å akseptere forventningene samfunnet ofte har til kvinner som fyller 50. Vi skal liksom roe ned, sitte i sofaen og ta det pent. Men jeg vil noe annet. Jeg vil vise at voksne damer kan gjøre skikkelig tøffe ting, sette hårete mål og oppnå dem. Den tanken tente en gnist, og jeg sa høyt til Thorbjørn: «Skal jeg ikke bare prøve å kvalifisere meg til VM, da?»

Treningen ble mer målrettet enn noensinne. Med Thorbjørn som coach og TrainingPeaks som ærlig kontrollsystem fikk jeg presset grensene, justert kursen og unngått å lure meg selv. Jeg trente ikke alltid mer – men jeg trente smartere. Lange økter ble kombinert med overgangsøvelser, svømming ble en fast rutine med teknikkfokus, og jeg fikk uvurderlig drahjelp fra både klubben og venner på sykkeløktene. Svømmetrener Istvan hadde hatt en klokketro på at jeg kunne svømme ti minutter raskere, og han fikk rett.

Konkurransen i Hamburg ble en fest. Svømmingen gikk langt bedre enn året før – jeg fant roen og teknikken. På sykkelen følte jeg meg sterk, holdt godt tempo og passerte hundrevis av utøvere. Løpingen var beinhard, men jeg hadde bestemt meg: jeg skulle aldri slippe rytmen. Da speakeren ropte «Gry from Norway – you are an Ironman!», visste jeg at dette var mer enn en tid eller en plassering. Det var et bevis på at jeg kunne, selv som firebarnsmor på 51.

Og dagen etterpå, da jeg sto på scenen og fikk beviset på kvalifiseringen til VM, kjente jeg en eufori som er vanskelig å beskrive. Hele kroppen boblet. Alle timene, alle samtalene, all disiplinen – alt hadde ført hit. Jeg hadde kvalifisert meg til Ironman-VM i Nice.

VM i Nice – brutal, vakker og uforglemmelig

VM i Nice – en opplevelse for livet

Bare å stå på startstreken i Nice føltes som en seier i seg selv. Dette var verdensmesterskapet for kvinner, med rundt 1400 deltakere fra hele verden. Jeg var en av tre norske kvinner, og den eneste i min aldersklasse. Stemningen var annerledes enn i tidligere konkurranser – mer vennlig, mer samhold, men også en underliggende nerve. Det var som å være på en stor festival for sterke kvinner, med musikk, jubel og et fellesskap som var til å ta og føle på.

Svømmingen i Middelhavet

Vi startet i det som ble beskrevet som “choppy seas”. Små bølger rullet hele tiden, og allerede etter noen hundre meter kjente jeg sjøsyken komme. Saltvannet, gyngingen og kaoset av armer og bein gjorde at jeg mistet rytmen. Jeg ble kvalm, og magen var ikke med på laget. Da jeg kom opp av vannet, svaiet verden, og kort tid etter starten på sykkeldelen kastet jeg opp. Men jeg hadde bestemt meg: jeg skulle ikke la dette stoppe meg.

Fjellene på sykkel

Sykkeldelen var like vakker som den var brutal. Nesten fem timer med oppoverbakker i franske fjell – endeløse serpentinsvinger, bratte stigninger og utsikt som tok pusten fra meg. Samtidig var det en kamp. Kvalmen fulgte meg hele veien, og jeg opplevde også små tekniske problemer som fikk meg til å tvile på om sykkelen holdt. Flere ganger var jeg innom teknikerne, men egentlig var det nok hodet som spilte meg et puss. Når jeg ser tilbake, husker jeg mest følelsen av å sveve ned dalene etter alt klatringsarbeidet – vinden i ansiktet, jubelen fra publikum og vissheten om at jeg var en del av et VM.

Maratonet langs Promenade des Anglais

Så kom maratonet. 42 kilometer i starten i stekende sol, etterhvert kom kvelden, langs strandpromenaden i Nice. Kroppen var fortsatt kvalm, magen kranglet, men publikum bar oss alle fremover. Musikk, dansende mennesker, små barn som rakte ut hendene sine, og heiingen på flere språk. Jeg husker spesielt Thea og Thorbjørn, som sto langs løypa og ropte. Det ga meg styrke når jeg egentlig bare ville stoppe. Jeg hadde forklart Thea på forhånd at jeg kom til å se helt ferdig ut i mål, men at det likevel ville være en av de lykkeligste stundene i livet mitt. Og det ble det.

Målstreken og ettertanken

Å løpe inn under Ironman-portalen i Nice var ubeskrivelig. Alt kom på en gang – lettelse, glede, stolthet og tårer. Jeg hadde møtt flere hindringer enn noen gang tidligere, men jeg kom meg til mål. Stemningen var elektrisk. Å delta i et VM med bare kvinner var en unik opplevelse – fellesskapet, styrken og historiene til alle deltakerne gjorde det ekstra spesielt.

Med medaljen rundt halsen kjente jeg at reisen ikke handlet om én dag i Nice. Det handlet om alle dagene før, om strukturen, treningen, valgene og hverdagen som hadde ledet meg hit. Og selv om jeg sa «aldri igjen» der og da, så vet jeg at dette kapittelet bare har åpnet døren til nye drømmer.

Å stå på startstreken i Østerrike, Hamburg og til slutt VM i Nice har vært mer enn idrett – det har vært en reise i å utfordre seg selv, overvinne frykt, takle nederlag og feire seire. Jeg har kjent på kvalme, smerte og usikkerhet – men også eufori, stolthet og en glede som er vanskelig å beskrive. Fra sofakroken til VM handler ikke om superkrefter, men om å ta små steg, ha en plan og våge å tro på seg selv. Og selv om Nice ble et høydepunkt, så vet jeg at reisen ikke er over. Nye mål, nye opplevelser og nye eventyr venter – for det er nettopp i reisen vi finner den virkelige gleden.