Episode 2 i bloggserien “Fra sofasliter til Ironman”

Dette er historien om hvordan jeg gikk fra å være sofadronning med teppe og chips, til å stå på startstreken i verdensmesterskapet i Ironman i Nice. Reisen har vært lang, full av små og store steg, både seire og nedturer. I denne bloggserien på fire episoder deler jeg opplevelser, erfaringer og tanker underveis – i håp om å inspirere deg til å sette dine egne hårete mål.

Episode 1: Fra sofasliter til god mosjonist – veien mot rutiner og mestring

Episode 2: Fra god mosjonist til merketid på Birken – og jakten på opplevelser

Episode 3: Fra lange opplevelser til ny idrett – ThorXtri og mental styrke i kaldt vann

Episode 4: Fra Ironman-debut til VM i Nice

Episode 2: Fra mosjonist til merketid på Birken – og jakten på opplevelser

Jeg husker fortsatt følelsen da jeg syklet mitt aller første Birkebeinerritt i 2008 – samme året vi hadde laget våre første planer på Gran Canaria. Det var en milepæl for meg, og jeg husker hvor stort det føltes å stå på startstreken sammen med tusenvis av andre. Bare noen måneder tidligere så hadde jeg aldri sett for meg at jeg skulle delta i et så stort ritt, og da jeg trillet over målstreken på under seks timer var jeg både utslitt og utrolig stolt.

Så gikk livet videre. Det kom fire år og en tvillingfødsel før jeg var tilbake. Med fire små barn ble trening mest hverdagsaktivitet og mosjon, nok til å holde energien oppe. Etter hvert fikk jeg mer struktur i treningen, og da kom også resultatene. Først under fem timer, og til slutt ble tider under fire timer regelen. Jeg var ikke lenger bare mosjonist – jeg kunne kalle meg en skikkelig Birkebeiner.

Men da kom spørsmålet: Hva var egentlig målet mitt? Skulle jeg fortsette å jakte minutter, bli litt raskere hvert år – eller skulle jeg søke noe mer? Lengre opplevelser, eventyr, minner jeg kunne ta med videre? Den tanken ble startskuddet til en ny retning for meg.

BIlde av Gry da hun kom i mål på Birkebeinerrittet i 2012 på fem timer og et minutt. Var nok mer glad for å komme i mål enn at hun bommet med et minutt på 4 timer..

Fra minutter til opplevelser

Vi begynte å søke løyper og ritt som ga mer enn bare tid og tall. Det var ikke nok å måle sekunder og minutter lenger – vi ville ha opplevelser, eventyr og minner som satt seg fast i kroppen. Offroad Valdres i 2016 ble for oss en ny opplevelse som satte retningen videre. Året etter at vi etablerte Merkes, sto vi også på startstreken i dette terrengrittet som lovet mer enn bare en resultatliste.

Rittet er bygget på et unikt konsept: Du sykler ikke en fast merket løype, men navigerer etter GPS gjennom sjekkpunkter, fjellstier, stølsveger og partier som føles som ren sykkelorientering. Valget vårt ble Heilvegs – rundt 120 kilometer med nesten bare sti, og med fjell og natur som kulisse. Lite publikum, ingen store heiagjenger langs løypa, bare deg, laget ditt og den lange veien foran deg. Det ble timevis på stier, over fjellvidder, langs gamle stølsveger, med sykkelen som både venn og fiende.

Jeg husker godt kontrasten: Slitne bein, men brede smil. Vi hadde aldri kjent på en så rå blanding av utmattelse og glede. Å sykle i fjellet på denne måten ga oss noe helt nytt – følelsen av eventyr. Det var som å oppdage hvorfor vi egentlig trente: for å bruke kroppen som nøkkelen til å oppleve naturen på sitt mest ekte.

Det var også da jeg begynte å snakke om det jeg kalte «gorilla-følelsen» – det øyeblikket du kjenner på mestring og kan banke deg på brystet og rope: JEG KLARTE DET! Den følelsen ble sterkere enn ethvert tall på klokka, og ble en drivkraft som fulgte oss videre.

Selvfølgelig stor stas at https://www.offroadvaldres.com/ valgte å bruke bildet av oss som deres fremside på nettsiden.

Offroad Finnmark 300 – lærdom på vidda

Vi hadde lenge hørt ryktene om Offroad Finnmark. 300 kilometer over vidda – gjennom myrer, steinur, elver og endeløse fjellområder. Det hørtes helt vanvittig ut. I 2018 bestemte vi oss: Nå skulle vi prøve.

Dette er natta på Finnmarksvidda, fortsatt lyst. Langt fra folk og knapt mobildekning. Etter sykkelhavari for Thorbjørn måtte vi vente på å bli hentet.

Opplevelsen ble alt vi hadde håpet på – og mer. Finnmark viste seg fra sin mektigste side, med midnattssol, stille myrer og et landskap som tok pusten fra oss. Vi møtte flotte mennesker, opplevde natur på sitt råeste, og kjente virkelig på hva det vil si å bruke kroppen time etter time, mil etter mil. Men det ble ikke fullført. Teknisk trøbbel og en Gry som nok egentlig var syk gjorde at vi måtte bryte. Midt på vidda, med drømmen brutt, var skuffelsen tung. Men samtidig vokste en ny tanke: Vi skulle tilbake. Dette løpet hadde gitt oss smaken på noe større, noe som måtte fullføres.

Så sto vi der igjen sommeren 2019, på startstreken i Alta. Denne gangen bedre forberedt, klokere og litt mer realistiske. Med oss hadde vi hele familien – barna jublet og vi feiret bursdag rett før start. Så trillet vi avgårde, klare for nye 300 kilometer.

En tur på vidda krever myyyyyeee utstyr.

Starten ble alt annet enn perfekt. Vi rotet fryktelig på første runde og var sist ut fra det første sjekkpunktet. Nederlaget lå og lurte, men vi bestemte oss: Dette løpet skal vi snu. Og det gjorde vi. Gjennom natta, med 3 grader og sur nordavind som bet i huden, tråkket vi videre. Fingrene stive av kulde, kroppen skrikende sliten – men så, plutselig: sola! Da sola kom frem over vidda midt på natta, kjente vi varmen i ryggen og gleden skylle over oss. Det var som å bli født på nytt.

Resten av løpet ble en blanding av slit og lykke. 24 timer på sykkelen gjør noe med deg – kroppen verker, hodet koker, men minnene setter seg for livet. Vi lo, bannet, kjempet og jublet. Og da vi til slutt rullet inn til mål, etter nesten et døgn på sykkelsetet, var det som å ha vunnet OL. Tårene presset på, og smilene var bredere enn noen gang. Vi hadde klart det.

Offroad Finnmark 300 lærte oss noe viktig: at grenser kan flyttes, at nederlag kan snus, og at de største øyeblikkene ofte skapes der hvor du er på ditt mest slitne.

På forsøk nr. 2, i 2019 gikk alt så mye bedre. Kaldt, ensomt og mørkt men god stemning. Det er lov å prøve og feile. Men å gi seg derimot… ;-) Prøve på nytt!!

Nye drømmer

Det var etter Finnmark 300 at Thorbjørn kom med forslaget: «Gry, hva med Ironman?» Jeg husker jeg lo høyt, nesten så jeg hikstet – for tanken virket helt absurd. Men latteren skjulte også noe annet: en liten gnist. For selv om ideen virket vill, så var det som om spørsmålet plantet et frø jeg ikke helt klarte å overse.

Thorbjørn minnet meg på at jeg faktisk hadde svømt en del som ungdom. «Du har jo grunnlaget, Gry,» sa han, «du kan lære deg dette.» Og akkurat den setningen traff. For jeg kjente plutselig hvor sterkt det motiverte meg å få muligheten til å lære noe helt nytt. Ikke bare å sykle litt fortere eller løpe litt lengre, men å mestre helt nye idretter, nye bevegelser og nye ferdigheter.

Jeg oppdaget at det å lære nytt og få til ting jeg aldri trodde var mulig, var en like sterk drivkraft som å jage tider og resultater. Mestringsfølelsen i seg selv ble målet – og den tanken gjorde Ironman mindre skremmende og mer spennende.

For hva skjer egentlig når du har nådd de målene du trodde var toppen? Når du har syklet Birken under fire timer, kjent på «gorilla-følelsen» i Valdres, og kjempet deg gjennom stein, kulde og søvnmangel over Finnmarksvidda? Du står der sliten, lykkelig – og plutselig åpner det seg et nytt spørsmål: Hva mer er mulig?

Ironman hørtes umulig ut. 3,8 km svømming, 180 km på sykkel, et maraton på toppen. Det var hinsides alt jeg kunne se for meg. Men samtidig, jo mer jeg tenkte på det, jo mer kjente jeg på den samme blandingen av frykt og nysgjerrighet som hadde ledet meg ut på alle de tidligere eventyrene. Jeg hadde lært at det er nettopp der, i skjæringspunktet mellom det umulige og det uvisse, at de største opplevelsene ligger.

Så jeg sluttet å le. Og begynte å tenke. Kanskje Ironman ikke var en umulighet, men et neste steg. En ny drøm.