VÅRT Offroad Finnmark 700 EVENTYR

Planene var store. Vi skulle rulle over målstreken i løpet av første halvdel av fredag 4 august, slitne og glade og ta imot hyllest for vel gjennomført ritt. Dette rittet var min 50 års gave og jeg skulle vise verden at slik er det være 50 år!! Selv om kroppen min har blitt 50 år så kan jeg fortsatt gjøre det jeg vil! 

Jeg mener fortsatt at jeg kan gjøre hva jeg vil og jeg kan bryte når jeg vil også. Det er viktig å lytte til kroppen og det er viktig å ta vanskelige avgjørelser så tidlig som mulig. Det kreves en del mot til å tørre å si at nok er nok, og ikke bare være sta og kjøre på.  Og det var altså det som skjedde. Jeg måtte bryte på grunn av tidenes største gnagsår på rumpa. Noe så pinlig!! Også for en som har viet siste del av livet sitt til å jobbe med kropper!!!  Uansett hvordan dette egentlig gikk, så var det en episk opplevelse.

Hadde jeg ikke fått disse gnagsåra, så er jeg temmelig sikker på at jeg hadde kommet i mål sammen med min kjære, ikke på fredagen, men en gang på lørdagen før fristen.  Hvorfor akkurat Offroad Finnmark 700? Ja, og da blir egentlig mot spørsmålet : Hvorfor ikke? Jeg liker utfordringer og jeg elsker å gjøre det sammen med kjære Thorbjørn. I tillegg til den vakre naturen så vet vi at stemningen i Offroad Finnmark er magisk, den får du ikke andre steder. Barskheten, råskapen og samtidig mykheten og vennligheten. Det er helt unikt, det!

Forberedelsene

Det er egentlig umulig å planlegge et ritt som Offroad Finnmark 700 i detalj. Alt kan skje og du må ha i tankene at du skal "søren klype” sykle nesten sammenhengende i flere døgn i strekk og være forberedt på å løse ting som oppstår underveis.

En ting er at kroppen må være gjennomtrent på alle mulige måter. Du kan ikke sluntre unna treningen. Da tenker jeg ikke bare på sykkeltrening, men for min del også styrketrening og jobbe mye med forhold til kondisjon og utholdenhet. Jeg hadde Ironman i kroppen og Thorbjørn har vært super flink til å sykle masse i skogen og til/fra jobb. De erfarne som vi har snakket med har gjentatt en strofe : “ Du må ha timer i Offroad Finnmark banken”. Å forberede seg til Offroad Finnmark krever veldig mange timer på sykkel i skogen.

Sykkelen

Vi syklet begge på 29’’ fulldemper med120 mm demping. Og det tror jeg alle andre gjorde også. Det er viktig med en sykkel som håndtere all steinen på Finnmarksvidda og da bør du IKKE sykle på hardtail. Jeg syklet på en Giant Anthem og Thorbjørn på en Niner Jet 9 RDO. Vi elsker syklene våre og de fungerer utmerket. Vi løftet styret litt slik at sittestillingen ble litt mer oppreist og reduserer belastningen på rygg og skulderen. Det er fint når vi skal sykle så lenge og ha sekk på ryggen. Litt avhengig av hvor mye drikke vi hadde med så kunne sekken veie omkring 3 - 4 kg i starten av et delstrekk. Vi drikker heldigvis sekken lettere underveis ;-)

Utstyr

Jadda, jeg har fått mange velmenende meldinger om hvilke sykkelbukser og kremer jeg kunne brukt. Og til alle dere, vil jeg bare si tusen tusen takk for at dere bryr dere. Men nå er det en gang slik at sykkelbuksene jeg hadde på meg og med meg, visste jeg fungerte og jeg hadde en del av dem med meg både i bagene og i sekken på ryggen. Jeg hadde til og med krem i sekken. Problemet var bare at jeg ikke byttet da jeg burde byttet. Spesielt da det plaskregnet og jeg ble våt. Da jeg kom til Kautokeino kjente jeg at jeg hadde blitt litt øm i rumpa allerede.

Det er mye mye utstyr som må til for å få til en god tur. Riktig og variert bekledning er viktig. Været skifter fort og vi må være forberedt på alt mulig. Ull undertøy som kan skiftes på er fint, det blir kaldt om natta. Sykkelskoene bør være gode å gå i, det blir en del trilling og elvekrysninger og totalt så blir det ganske mange timer.

Gode hansker som holder varmen og som fungerer når det er kaldt og tåler regn og vind er lurt. Vi hadde vanlige lange sykkelhansker og en overtrekkshanske til å ha utenpå. Det fungerte greit. 

Det er anbefalt å tre bager med både teknisk utstyr, mat og klær som blir sendt til de ulike sjekkpunktene. Våre bager var stappet fulle av utstyr, og manglet ingenting. Kunne nok ha startet et lite sykkelverksted på vidda om vi måtte ;-)

Jeg kom med fly dagen før og kunne gjøre de siste små justeringene jeg trengte før start. Thorbjørn kjørte opp med bilen og utstyret og var der på lørdagen.

Ernæring

Hvor mye spiser du på en slik tur? Vi planla med at jeg i snitt trengte ca 6000 kcal og Thorbjørn 8000 kcal pr døgn. Mye av årsaken er at vi er i aktivivitet hele døgnet og ikke sover slik folk flest gjør i løpet av et døgn. Energien inntaket fordelte vi via sportsdrikke og en del via gels, vi brukte High Five og Precision Fuel, og godteri i tillegg til mat på sjekkpunktene. Vi fikk servert ordentlig mat på alle sjekkpunktene og det var deilig. Virkelig ålreit å få servert Bidos for første gang. Det var skikkelig godt. Jeg var faktisk overrasket hvor lite kvalm jeg var på denne turen. Vanligvis på Ironman så blir jeg ganske kvalm mot slutten, men det var jeg ikke her. Vi brukte også mineraltabletter fra Precision som vi har god erfaring med fra tidligere. 

Gjennomføringen av selve rittet

Alta - Alta 

Jeg var ikke særlig nervøs og kroppen føltes fin ut. Det var litt rart å starte så sent på dagen, kl 1800 Jeg har de siste årene vært grytidlig oppe for å delta i Ironman. Jeg var veldig i tvil om hvilke klær jeg skulle starte i. Det var jo varmt og godt, men jeg visste jo at det var kaldt på fjellet. Valget falt på tempodrakten som jeg har syklet med de siste årene. Den visste jeg fungerte supert. Thorbjørn valgte terrengsykkelkledningen fra Merkes. 

Under presentasjonen sier Thorbjørn plutselig: "Har du GPS - trackerne? Jeg ser på ham; De skulle du ta! Jeg ser på ham. Ojshit, de ligger fortsatt på rommet….20 min til start. Thorbjørn sykler fort hjem for å hente trackerne… For en start, tenker jeg og kniser litt nervøst :-)

Starten går og vi sykler kontrollert ut av startområdet. Kjenner at det er litt rart å starte så mange. Jeg er jo vant til å ligge alene. Stresset kommer i bølger og jeg kjenner ikke flyten når jeg sykler. Det er alltid slik. Jeg liker denne 3 mils sløyfa i Alta DÅRLIG. Den er så urolig kavete..

Alta- Kvænangsbotn

Første sjekkpunkt og vi er snart på vei ut og opp på vidda. Vi snakker med Thea og jeg kjenner meg roligere. Dette kommer til å gå fint. Og uuut nå sier Thorbjørn. Det er vår tur. Nå er det vidda neste. Vi kjører sammen med Aleksandra og noen koselige damer fra Foss Sykkelklubb. 

Det er kun Thorbjørn som har GPS og jeg er litt i villrede med hvor langt vi har syklet og hvor vi skal hen. Og til neste gang tenker jeg at vi har GPS begge to. Bare for å ha den motivasjonen. Bakker og bakker, sti og sti. SPIS roper Thorbjørn. Tid for gel! hører jeg fra Thorbjørn.

Vi har en plan om en gel i timen og en flaske med væske minst med sportsdrikk. 

Stiene var fine i starten, tørre og muligheten for å være rask var der. Bakkene var fortsatt små før vi kom opp på vidda. Vi er på vei til Kvænangsbotn ca 8 mil. Været er fint, naturen er nydelig og jeg nyter det jeg ser. Snur meg og ser midnattsola. Det er rett og slett nydelig. Dette blir en fantastisk tur. Hører Thorbjørn tralle på Bruce Springsteen. Dette er deilig. Kjenner god følelsen. Det er slik det skal bli! Kos på vidda og litt slitsomt :-) 

Det blir mer stein og ikke sånn runde steiner som vi kjenner til på Østlandet og Vestlandet, men stein som spriker, sier min kjære til Offroad Finnmark mediateam. Bakkene blir brattere samtidig som de er fulle av stein. Tipper at stigningen ligger på 15 til 20% i mange av bakkene. Er det ikke stein eller bakker så er det myr og ikke litt myr men mye tung myr. Sånn myr at du blir hengende fast med sykkelen og velter om du velger å sykle. Vi velger for det meste å gå i disse partiene. Vi har god tid. Vi vet at vi skal holde på lenge.

Når vi så nærmer oss Kvænangsbotn etter 11 timer på sykkelen punkterer jeg i en nedoverbakke. Typisk! Vi kjører slangeløst som gjør det vanskeligere å punktere, men hard kjøring og uflaks kan skje... Thorbjørn har et lite sykkelverksted i sekken sin og det går fint. Jeg kjører litt mer forsiktig, men det er allikevel mye stein og mye bakker og mye myr. Snart nede i Kværnangsbotn. Første ordentlige stopp. Der serverer de biff stroganoff og vi forsyner oss grådig. Det var så godt med skikkelig mat. Vi fikser drikkesekkene. Jeg burde skiftet sykkelbukse, men det føles så greit…. At jeg kunne være så dum!!!! Men man lærer så lenge en lever!!! NESTE GANG SKAL JEG FØLGE PLANEN!!!

Kvænangsbotn- Bidjovagge

Neste stopp er Bidjovagge, nye 7 mil :-) Vi fikk veldig fin hjelp av service teamet på Kvænangsbotn. De fikk byttet det dekket jeg hadde punktert og satt opp et nytt vi hadde med oss slangeløst på et par minutter :-) Imponerende. 

Det er bare å komme seg opp på sykkelen og god og mett i magen. Det samme gjentar seg stein, bakker og myr. Ingen enkel sykkelsti i sikte i de 7 mila som skal sykles nå. Og vi er blitt advart, nå skal det gå oppover. Men i mitt stille sinn hadde jeg ikke trodd det var så mange høydemeter. Det gikk oppover og oppover, farten var lav 5-6 kmt i timen 10-15 og 20% stigning. Noen ganger måtte jeg hoppe av og gå. Det gikk saktere å gå. Så fort jeg klarte å sykle så måtte jeg opp på igjen. Noen syklister lå langs veien. Noen passerer oss, men vi tok det rolig og hadde kontroll.  

Etterhvert så er vi ikke like heldig med været. Utover tirsdagen begynner det å regne og vi velger å få på oss regnklær. Thorbjørn fryser og jeg er varm. Tåka kommer sigende og vi er ekstra nøye med å sykle tett sammen. Det blir mer trått, steinene er mer glatte, myrene er på vei til å fylles mer og noen partier er blitt skikkelig gjørmete. Oppover, oppover, ser ikke toppen pga tåke. Neste sjekkpunkt skal ligge her et sted. Neida, ikke helt oppe enda. Thorbjørn, er vi ikke der ennå!!! Jeg begynner å bli sliten og lei, kald og sulten. Er det en ufo? Nei, bare et skikkelig rart bygg. Der er toppen. Hva er det bare et telt?? Villmarkscamp, okey! Det var det slik det var. Går til teltet og der sitter det fire syklister som er litt før oss. mannfolk. Ullsokker skiftes, ny varm ulltrøye på. Shit!! Det er jo ikke do her og her går det ikke an å skifte sykkelbukse!!! Hører vinden ule på utsiden. Her serveres det pasta bolognes. Vi spiser her også. Serviceteamet er supert. “Visste du, Gry, at styrelageret ikke var festet skikkelig? Har du ikke hørt en dunkelyd? Jeg har hørt mange dunkelyder, men har trodd at det var veska på styret som dunka. Jørn fikset det lett.

Bidjovagge- Kautokeino

Så da var sykkelen super igjen og da er det bare å tråkke på til Kautokaino. Der skal vi sove, dusje, spise og slappe av i 4 -5 timer. Kun 5 mil. Det samme gjentar seg. Stein, myr og bakker bakker og bakker. Ser du et fjell med en vei oppover fjellsiden så kan du være sikker på at der skal vi opp :-) Vi er skjønt enig om at dette er ganske mye hardere enn 300 km som vi har vært med tidligere. Vi beholder regnklærne fordi det regner litt hele tiden. 

Endelig endelig, Kautokeino i sikte.. Bare ned bakken og inn til sjekkpunkt. Vi møter medieteamet og jeg er så sliten. Tror vi nå har vært ute i over et døgn. 27 timer uten søvn. Er sliten og vil bare inn å sove. Jeg må bare inn og få av meg klærne og få meg en dusj. Åhhh, halle palle er det bare kaldt vann. Jeg hadde tenkt meg en varm dusj.  Det svir litt på rumpa når vannet glir over. Tenker at jeg bare er litt øm. Pizza og brødskive og lapskaus. Utrolig for en appetitt jeg har. Nå er det å finne soveposen og sove. Sovner lett. Hører vekkeklokka til Thorbjørn. Sovner igjen. Våkner brått. Thorbjørn! Har vi sovnet igjen??? Ja faktisk! Heldigvis gikk det bare et kvarter. Vi lister oss ut. Hjernen er ikke helt på lag.  Hvor mye pulver og hvor mange geler. Alt går i slow motion. Jeg hører at Thorbjørn er på vei til å bli frustrert og jeg skjønner det så godt. Jeg somler. Nesten ferdig, kun skoa igjen. Hææææ, noen har tatt innleggene i skoene mine. Hvor er dem? Og hvorfor er de blitt tatt ut. Jeg er på gråten. Springer rundt på sjekkpunktet for å få tak i folk som kan hjelpe. Det viser seg at en annen deltaker har tatt mine skosåler og jeg blir nødt til å bruke noen andre jeg finner som er for store. Vi er bare nødt til å komme oss på sykkelen og komme i gang. Tiden går.

Kautokeino- Masi

Neste stopp er Masi, 84 km. Jeg kjenner etter hvert at alt ikke er slik det skal være på rumpa mi. Det smerter meg hver gang jeg er nede på setet. Terrenget er lettere, men det er vondt. Nå skulle det gått raskere, men slik er det ikke. Jeg får det ikke til. Står i pedalene så mye jeg kan, kjenner at trykket i skoene er feil pga sålene. Tærne dovner bort. Thorbjørn!! roper jeg ut. Du må vente, jeg klarer ikke!! Jeg må på do og så kan du se hvordan rumpa ser ut. Åhh, Gry, dette er ikke bra. Ser på meg med et blikk jeg kjenner fra før. Det kan være at dette ikke går. Vi kommer kanskje ikke i mål. Tårene presser på innsiden. Herregud så dumt og tåpelig. Jeg føler meg så liten og dum. Tenker på hva andre vil si. Som om det hjelper! Der jeg står med en rød rumpe. Faen!! Smør godt nå og så ser vi om dette hjelper. Thorbjørn ser på meg med lidende øyne. Jeg biter tennene sammen og sykler på. Faktisk så får vi bedre flyt og jeg kjenner fortsatt tårene sprenge. Ikke pokker om jeg skal gi meg!!  Svaier i korsryggen for å få et annet trykk på setet.

Vi er kommet til Mase og mygg. svirrer rundt oss. Thorbjørn blir med på do og ser hvordan det ser ut. Jeg sier rett ut at jeg orker ikke mer. Dette er skikkelig vondt. Men så tenker jeg på Thea som er på neste sjekkpunkt. Det kan jeg klare. Thorbjørn plastrer meg godt og vi får bidos. Jeg ringer en erfaren dame, Linda Treseng. Hva gjør jeg? Må jeg bryte? Kan jeg sykle videre med 4 cm og 5 cm gnagsår på hver side. Hun er ærlig og sier at dette ikke er bra. Hun gir meg noen gode råd. Vi spiser i taushet. Men det er jo deilig. To store skåler og kaffe og jeg kan bare sitte der og ta i mot service. Fantastisk!! 

Masi - Suossjavri

Vi drar av vei etter en skikkelig byge og plutselig rett nedi bakken blir det opphold og supervarmt. Gps streiker og vi stopper. Mygg og knott svermer rundt oss!! Og mens Thorbjørn skifter til en annen sykkelcomputer. Vi har tre med oss. Jeg fikser myggspray. Det fungerer. Nå vet vi at det går oppover på igjen. Jeg tenkte på Thea, bare litt nå så er jeg fremme hos henne. Siste 14 km stykke skulle være asfalt. Mye skog med røtter og stein. Står og sykler så mye jeg klarer. Kjenner ikke tærne i det hele tatt. Kjenner trykket i fotsålen. Feil trykk. Hører plutselig bilvei, tårene presser på. Nå, nå kan det ikke være lenge til. Rumpa er så vond, kjenner at det dunker, svir og smerter, nei jeg klarer ikke mer. Tårene presser på. Ned svaberg, trær og ja der er bilveien. 

Jeg vipper på hoftene og justerer sittestillingen og får satt meg lengre bak, det ser ut som jeg sykler en sykkel med kurv. Thorbjørn smiler og jeg vet at dette ser rart ut. Men det lindrer, jeg slipper å sitte setet. Tankene svirrer. Jeg tror ikke jeg klarer mer. Jeg vil bare se Thea. Det er nesten som jeg er full. Thorbjørn lurer på hva jeg driver med. Sykler sier jeg og flirer. Jeg tror jeg er blitt skikkelig høy på endorfiner eller ett eller annet kroppslig smerte hormon. Rundt oss er det midnattssol og vakker natur. Jeg ler og flirer og har det faktisk fint. Det går jo helt greit å sykle på ryggen i 14 km. Snart er vi der. Suossjavri. Thea er der og Tiril. Tårene fosser på. Jeg er så glad. 

Jeg må få sjekket sårene og skifte til tørre klær. Får hjelp av Thea til å finne klær. Og Thorbjørn sjekker sårene. Han ser på meg alvorlig. Gry, dette går ikke. Det er for mye. Jeg vet og har visst hele tiden at det har vært for mye. Hver eneste stein har jeg kjent. Jeg vet det har vært for mye. Jeg brister i gråt! Drømmen om å komme i mål er knust. Jeg/vi kommer ikke i mål. Ser på Thorbjørn. Kan du ikke fortsette… Det henger i lufta. NEI, sier han hardt. Dette er vårt mål. Ingen andre sitt. Det er vårt!! Sier han med øyne som sier mer enn 1000 ord.

Vi setter oss i stua og synker sammen i en stol. Ser rundt meg, så koselig. Thea vet ikke hva godt hun kan gjøre for meg. Atmosfæren er helt magisk. Og jeg er så lettet. Beslutningen er tatt. Det blir hit, men ikke lenger. Kroppen fungerer ikke, hodet fungerer ikke. Folk snakker til meg og jeg hører meg selv si mye rart. Det er ikke dette jeg vil si. Sovner. Våkner av at noen ser mildt på meg. Du kan legge deg, vet du :-) Ja, men jeg vil ikke. Jeg vil være akkurat her i den magiske stemningen som er så rar. Jeg kjenner alt utenpå kroppen. Linda er på vei. Linda, min reddende engel. Hun skjønte at jeg ikke kunne komme lenger enn dette. 

På vei til Alta i en rød Tesla med Thorbjørn og Linda sittende på hvite seter. Så utrolig kul bil, tenker jeg idet jeg sovner i baksetet. Kramper i lårene holder meg i en døs. Snart i seng. Jeg husker ikke hvordan jeg klarte å komme meg i seng, men jeg var innom stua til Trine hvor vår Emma var. 

Dette var vårt Offroad Finnmark 2023 eventyr. Neste gang og ja jeg har forsonet meg om at det blir et nytt forsøk og da kommer vi sannsynligvis i 2026  i mål. 

De frivillige og Trine med familie

Det er en egen gjestmildhet som er så gjennomtrengende i hele Offroad Finnmark og jeg tror også det er noe spesielt med både folkene som bor her og samfunnet. Vi har vært her 3 ganger og hver gang sitter vi igjen med en tanke om at dette er så snilt at det ikke går an. Trine Noodt som bare åpner opp huset sitt for den “bråkete” gjengen vår og bare er så gjennomgående god :-) Trine som sier : “ Jeg skal kjøpe meg campingvogn nå snart og da kan jeg kjøre rundt og være support for dere to neste gang” Da slipper du å bære så mye på ryggen!!! Fantastisk!!!

Og alle de fine folkene på sjekkpunkta som bare vil gjøre det absolutt beste de kan. Sjekkpunktet på Soussjavri som tok imot Thea som frivillig. Fantastisk! Dette er bare en stue som må oppleves. Stikk innom om du er i nærheten!! :-)  https://www.facebook.com/Suossjavrilodge/

Jeg kan bare snakke for meg selv og jeg tror bestemt at WE WILL BE BACK og da skal vi i MÅL!!!!!

---