“Ta med 7 kjoler – én til hver dag…” Slik ble det ikke

Syv kjoler. Én til hver dag. Sol, latter, lange kvelder og letthet i kroppen. Sånn så jeg det for meg. Slik ble det ikke.

For noen uker siden va jeg på treningsreise sammen med Ida Kristin Nilsen, som skal delta i Norseman 1. august, og som samler inn penger til kampen mot barnedemens, der alt går uavkortet til saken. Å få dele en uke med trening og eventyr med henne, samtidig som vi støtter en sak som betyr så mye, føles helt spesielt.

Sykkelkofferter var pakket, vi står på flyplassen med hele livene våre stuet inn i harde kasser, nervøse og spente på hva som venter, og samtidig ganske sikre på at dette kommer til å bli en helt vanlig treningsreise.

Spoiler: det ble det ikke.

Dag 1 – Ankomst, kaos og gaffateip

Alt går som smurt og plutselig står vi i Spania, i leiligheten vi har vært så heldige å få låne, med sol som varmer, ro i luften og følelsen av ferie i kroppen. Ida er sulten etter flyturen, og vi har bestilt matlevering, men siden det fortsatt er litt tid før leveringen, finner vi ut at vi like gjerne kan rusle til nærmeste butikk før vi mekker sykler og gjør oss klare for treningen.

Maten dukket opp litt før vi hadde forventet og resultatet ble at jeg må spurte hjem for å ta imot varene, med puls langt over sone 2 før vi i det hele tatt har kommet i gang med treningen. Vel hjemme venter neste oppgave: å få syklene i stand.

Bakbremsen min har fått seg et solid trøkk under transporten, og løsningen blir lim, gaffateip og en god porsjon optimisme – det holder, ish. Min sykkel går overraskende lett å få på plass, men Ida sin nekter å samarbeide. Styret vil ikke sitte ordentlig, og vi ender med å ringe Bjørnar for hjelp. Med sko som hammer og begge to som jobber iherdig, får vi det nesten på plass. Nok til å komme oss ut, men ikke helt tilfredsstillende. Dermed bestemmer vi at morgendagens langtur går til Albir, 33 km unna, der det finnes et skikkelig sykkelverksted jeg har brukt på tidligere turer.

Dagens trening blir 1 time sykkel og 1 time løp. Dagens antrekk: ingen kjole – bare oljete fingre, svette i panna og mat i kjøleskapet.

Dag 2 – Når alt plutselig stopper

Midt i en tilsynelatende rolig sykkeltur stopper alt opp: hjulet mitt står nesten helt fast, felgbremsene er skeive og gnager mot dekket, og uansett hvordan jeg prøver, vil de ikke rette seg. Vi innser raskt at vi må komme oss til verkstedet fortere enn svint. På vei dit roter jeg litt med veiene i Benidorm, faller i en skrent og ødelegger cleatsene mine. De var riktignok godt brukte, så det var egentlig på tide, men litt flaut er det likevel.

Mens syklene blir reparert, tar vi oss en velfortjent matpause på restauranten jeg kjenner, med den berømte açai-bollen og en kanelsnurr – perfekt for å roe frustrerte damer. Verkstedet bekrefter det vi mistenkte: styret til Ida var noe vi ikke kunne fikse selv, og bremsene mine er endelig slik de skal være.

På vei hjem venter 25,9 m/s i kastvind. Tøff tur. Skikkelig tøff. Når vi endelig er hjemme, er det bare å skifte, fylle på med mat og løpe 15 km. Overgangen fra sykkel til løp sitter. Vi finner rytmen raskt, med vinden i håret og en kropp som faktisk samarbeider. Ida drar på de siste meterne, og vi fullfører med en god følelse.

Dag 3 – Kaffe på senga og sherpatjeneste

Jeg kan godt bli vant med kaffe på senga. Hver morgen klokken 06.00 vekker Ida meg med kaffe, og det føles som ferie på sitt aller beste. Dagens program er en kort sykkeløkt for å spinne ut gårsdagens kaos, etterfulgt av 15 km løping i godt tempo.

Ida begynner nå å forstå hvor viktig ernæring er – spesielt på overgangene. På korte etapper kan du ikke starte i stort underskudd. Gels på sykkel, og brød, melk og gresk yoghurt i løpesekkene våre, gjør at jeg blir Sherpa på høyt nivå. To damer, fulle sekker, leende og skrålende – og vi kommer oss hjem.

På kvelden spiser vi ute, og da blir det kjole eller buksedress. Endelig.

Dag 4 – LAAAAANG tur

12 mil på sykkel, ingen overgang til løp. Ida har aldri syklet så langt før, og det lengste hun har syklet tidligere er 7 mil. Nå nesten dobbelt så langt.

Vi lærer raskt hvor viktig det er å starte ernæringen tidlig, selv i rolig tempo, fordi kroppen reagerer helt annerledes på sykling enn på løping. Vi velger en rundløype, unngår leiligheten, og følger Strava-løypa på sykkelcomputeren – gull verdt. Veiene er lite trafikkerte, terrenget typisk spansk med bølgende bakker og litt klatring. En perfekt tur for å bli vant med å være i bevegelse lenge, nyte utsikten og kjenne kroppen jobbe jevnt og lenge.

Dag 5 – Søndag: Sikk-sakk og panoramautsikt

Planen for dagen er 2–3 timer sykkel, ca. 5 mil, og deretter 25 km løp. Stigningsprosentene på slutten – 12–15 % og på det bratteste nesten 20 % – var ikke helt det vi hadde sett for oss, men Ida smiler når vi ser El Campello. Sykkelcomputerne våre hadde andre planer, og sender oss til Busot, et fjell med panoramautsikt.

Haribo og noen gloser hjelper oss oppover, og da vi når toppen, tar utsikten pusten fra oss. Nedkjøringen med skarpe svinger er utfordrende, men vi lærer raskt. Vel nede skifter vi tøy, fyller på med mat og løper 25 km på strandpromenaden, med sikk-sakk-løping hele veien. Selv om jeg blir kvalm underveis, fullfører vi, stolte og slitne.

Dag 6 – Mandag: ro før stormen

En kort, rolig dag for å samle krefter, fordi vi vet hva som venter neste dag: 160 km sykkel og løp etterpå. Planen er å nyte, trille rolig 2 timer, og bruke resten av dagen på stranden med sand mellom tærne. Ida opplever for første gang hvordan det føles å ikke rekke å klikke seg ut i tide – en klassisk sykkel-feil, litt flaut, men morsomt. Dagen brukes på ro, avslapning og korte turer, mens vi lar kroppen hente seg inn. Shorts i stedet for kjole passer perfekt.

Dag 7 – Tirsdag: uka i én dag

Dette er dagen med mest trening. Vi sykler 160 km, etterfulgt av 16 km løp. Kaffe på senga 05:30, havregrøt kl. 06:00 og avreise kl. 07:30, i kjølig morgenluft. Ida ligger mye i front, stabil og sterk, og vi stopper etter seks mil for å fylle på med karbohydrater – lavt energinivå føltes umiddelbart. Resten av turen går som planlagt, med bølgedaler, topper og riktig påfyll underveis.

Etter sykkelturen skifter vi til løpesko, og Ida oppdager kraft i beina hun ikke trodde var mulig etter så mye sykling – overraskende, men kjent for meg: kroppen kan levere langt mer enn du tror. Vi starter i soloppgang og kommer hjem rett før solnedgang, slitne, glade og fulle av mestringsfølelse. Hele uka er gjennomført etter plan, og treneren vår er superfornøyd.

Takknemlighet og mening

Jeg er så utrolig takknemlig for at det er Ida jeg har reist på tur med. Makan til dame, skal du lete lenge etter. Hun elsker mat, hun er et drivjern uten like – og nå forstår jeg virkelig hvorfor hun når så langt i alt hun tar for seg. Hun gjør alt fullt ut, og litt til.

Og akkurat nå gjør hun det for noe som virkelig betyr noe. Hun samler inn penger til kampen mot barnedemens, og alt går uavkortet til saken. Å se henne kombinere lidenskap, styrke og omtanke for andre gir hele opplevelsen enda mer mening.

Denne uka har handlet om mestring, vennskap og fysiske utfordringer – men også om at det vi gjør kan ha betydning utover oss selv. Takk, Ida, for innsats, latter, styrke og hjerte. Du minner meg på at selv den tøffeste treningsuken kan brukes til å skape noe større enn oss selv.