Hva gjør Birken så spesiell?

Denne helgen gjorde jeg som jeg har gjort 26 ganger tidligere. Og det er ingenting som tyder på at det blir slutt etter 27 ganger.
 

Første gang jeg gjennomførte et Birkebeiner-arrangement var i 2007, og dagen etter ble Trym født. Fødselen holdt på å bli på Lillehammer, og Gry ble innlagt på fødeavdelingen lørdag kveld. Heldigvis fikk vi dra hjem til Tønsberg søndag etter Birkebeinerrittet og alt gikk fint.
Vi vurderte lenge om han skulle hete Birk, men endte på Trym.

Birkebeinerrittet har mil etter mil med vidunderlig natur, så forsøk å løft blikket av og til. 

Birkebeinerrittet har mil etter mil med vidunderlig natur, så forsøk å løft blikket av og til. 

Etter dette har jeg gjennomført Birkebeiner-arrangement hvert eneste år. Og hver eneste gang jeg stiller til start lurer jeg på hvorfor. Ikke fordi jeg angrer eller gruer meg, men jeg lurer på hva som skaper gleden av nok en gang å stille opp til start. Hvor kommer gleden og lykken ifra? Den jeg føler når datoen begynner å nærme seg, når jeg står klar i startområdet, underveis mot Lillehammer og når jeg er i mål. Selv når jeg har hatt ben som har gjort det svært problematisk å gå i trapper lang tid etterpå, gleder jeg meg til neste gang. Den gang arrangementene ble utsolgt på få minutter hadde vi strategier for å sikre at vi fikk tak i billetter. Litt som om det skulle vært en Bruce Springsteen-konsert. Jeg har ofte lurt på hva jeg hadde prioritert om Bruce Springsteen hadde hatt konsert siste helgen i august. I dag er jeg nok ikke i tvil om at jeg hadde gått for begge deler. Denne helgen fikk vi jo til tre barnebursdager i tillegg. For det skal mer til for å ikke møte opp på Rena. 

Jeg tror at alle som starter, og som har lyst til å starte i Birken, har sin egen helt personlige motivasjon. De fleste oppgir at de konkurrerer mot seg selv og er førnøyde med å gjennomføre. Men jeg tror det er andre årsaker som også trekker. Selv deltar jeg i flere ulike løp, ski- eller sykkel-konkurranser hvert eneste år, og har gjort det siden jeg var med i min første i 2005. Og i absolutt alle så konkurrerer jeg mot meg selv. Men ikke noen andre arrangementer er jeg så trofast mot som Birken. 

Så – hvilke grunner kan det være?

Er det det yrende folkelivet?
Bortsett fra de store mosjonsløpene i Oslo har ikke jeg vært med på andre arrangement med så mye folkeliv. Det er ikke bare det at de møter opp i hopetall. De lager også en fantastisk god stemning – og er utrolig hyggelige. Det er smilende, glade og hyggelige folk fra start til mål. Folk som griller, synger og jubler. Og det er klart - alle liker å bli tiljublet på denne måten. Så tusen takk for alle jubelropene jeg har fått alle disse årene.

Er det den fantastiske naturen?
Birken er omgitt av natur som få andre arrangement kan måle seg med. Jeg har vært så heldig at jeg har vært med på noen som er på samme nivå, og spesielt alt de finner på i Valdres-området byr på helt enestående natur.

Er det traseen?
De siste årene har traseen blitt endret litt. Årets trase er nok den beste jeg har syklet i. Underlaget er godt nok og den er bred nok til at rittet kan gjennomføres med flere tusen deltakere. Samtidig har den flere interessante partier og er litt mer spennende enn de tidligere årene.

Er det mottakelsen i mål?
Noe av det beste med å lykkes sammen er å prate om det etterpå. Ingen tvil om at alle de glade deltakerne som sammen deler sine erfaringer og øyeblikket gjør noe helt særegent med samholdet og følelsen av å være sammen om noe stort. 

Er det tusener på tusener av entusiastiske frivillige?
Jeg kan ikke huske på noen av mine 27 deltakelser, på sykkel, ski eller sko, at noen av alle de frivillige jeg har møtt har vært noe annet enn blide og glade. Selv under de kalde og våte årene var de frivillige hjelpsomheten selv og klarte å spre glede og entusiasme. Ingen tvil om at jeg aldri i mine år som deltaker har møtt så mange glade frivillige som i Birken.

Er det den knirkefrie logistikken?
En skal nok være spesielt interessert i logistikk og personaltransport for å synes at måten Birken løser sine logistikkutfordringer på i seg selv er verdt deltakelse. Men fascinerende er det absolutt.  Det skal flyttes veldige mengder av utstyr og personer i stort sett alt mulig vær på kort tid. Det er ikke alle år det har gått like knirkefritt som i år, men nok en gang kan jeg ikke huske at det har vært noen store problemer. Det kan jeg dessverre ikke si om alle arrangement jeg har vært med på.


I år fikk jeg testet logistikken til det ytterste. Jeg forsov meg med over en time. Bråvåknet og var i bilen syv minutter etter at jeg hadde sett på klokken. Et veterantriks er å gjøre alt klart dagen i forveien. Jeg nådde ikke planlagt buss, men kom meg med 07:00-bussen fra Hamar. Da var det meste klart, bortsett fra at jeg også måtte hente startnummeret. Min pulje startet 08:30 fra Rena, og turen er estimert til å ta en time. Teoretisk skulle dette gå, så vidt.

 Etter en knirkefri tur fra Hamar med 07:00 bussen til startpuljen 3 minutter før start.  Godt gjort! 

 Etter en knirkefri tur fra Hamar med 07:00 bussen til startpuljen 3 minutter før start.  Godt gjort! 

Bussen var fremme 07:57 – og jeg var ute av bussen omtrent samtidig. Da var det å få tak i bagasjen, få på klær, hjelm og sko og finne nødvendig utstyr. Så var det å vente på sykkelen - min stod nesten helt innerst men jeg fikk tak i den ca. 08:05. Så gjensto bare å hente startnummer, få festet det på sykkel og bagasje og levere bagasjen og stille i startpuljen. Jeg stod klar, helt bakerst, 08:27 – tre minutter før start.

Jeg hadde likt å se noen andre arrangement hvor det samme hadde vært mulig. Takk for at dere er så flinke at selv folk som forsover seg kan nå til start i tide for 27-ende gang.

sportograf-134290982.jpg

Er det kanskje landets mest kjente oppoverbakke?
Få andre bakker i dette landet er mer kjent enn Rosinbakken. Kom gjerne med forslag om du mener jeg tar feil. Lang og seig og noe av selve definisjonen på hvordan Birken på sykkel er. Men samtidig kommer alle opp. Flere av de som var i samme gruppe som meg pratet om at Birken begynner etter Rosinbakken. Det mener jeg er feil. Den starter på Rena og slutter på Lillehammer.  Jeg har hatet Rosinbakken, men jeg er også veldig glad i den. Fordi jeg vet at jeg får det til. Og det er viktig for folk å få til noe. Alle som starter i bunn er usikre på hvordan det kommer til å være å komme opp, og alle er veldig glade når de er på toppen. Det betyr noe. For noen år tilbake syklet jeg Ultrabirken. Da jeg kom inn i svingen nesten på toppen av Rosinbakken stod det et skilt til høyre, hvor vi skulle. Der stod det 80 km til mål, og jeg visste at det meste var sti. Da var det like før jeg valgte å følge Fredagsbirken til mål og få oppleve å sykle Rosinbakken til topp igjen.

 
sportograf-134188880.jpg

Er det den fantastiske historien? 
Ideen til Birkebeineren er den historiske birkebeinerferden i 1200. Sekken på 3,5 kilo, som alle birkebeinere må bære, symboliserer kongssønnen Haakon Haakonsøn. På den tiden var det borgerkrig i Norge, men historien ville det slik at Haakon Haakonsøn ble konge og gjorde slutt på borgerkrigene, og under ham hadde Norge sin storhetstid i middelalderen.

Den ultimate Norske utfordring? 
I en hverdag hvor vi stadig blir mer stillesittende og folkesykdommer skyldes manglende aktivitet er kanskje Birkebeineren den ultimate utfordring. Både fysisk og mentalt er den krevende for alle.  Og stort mer norsk enn fjellene og historien er det ikke mulig å få det.

Er det fellesskapet?
Ja, jeg våger meg på denne. Av mange blir Birken oppfattet som et jag mot tidsmål, og hver utøver for seg selv. Men jeg opplever også noe annet. Et fellesskap mellom alle disse som skal gjøre samme oppgave og som har samme mål. Birken er kanskje den hardeste fysiske utfordringen i Norge som de fleste kan delta på. Spesielt Birken på sykkel er en utfordring de aller fleste kan gjennomføre med riktige forberedelser. Fantastisk mange flinke folk sykler fra Rena til Lillehammer, og de som imponerer mest er ikke de som tar merket, men de som bruker dagen på å komme frem. De er de virkelige heltene denne dagen.

 

Ja takk – jeg tar dem alle sammen og mere til.

sportograf-134332845 (1).jpg

For meg er det nok det hele. Alle disse grunnene og flere til.

For meg har Birken betydd et sprekere og mer aktivt liv. Det har gitt meg timer med glede og lykke som jeg tror kun naturopplevelser og fysisk aktivitet kan gi. Ikke at det er mer verdt enn andre opplevelser, men de er annerledes.

Alle barna våre har syklet BarneBirken, og jeg og Gry har hatt alle våre turer. Fra de første gangene hvor det å fullføre var målet, gjennom de kalde og våte årene hvor det å holde varmen var målet, til i dag hvor jeg som 45-åring satte ny personlig rekord og hadde min letteste tur noen gang.

Neste år er et nytt år med Birken-arrangement. Verdens fineste skirenn over fjellet går allerede 16. mars, og jeg gleder meg.