Fantastiske TransØsterdalen

Fjorårets TransØsterdalen var en fantastisk opplevelse som satte gode spor :-)  Ikke ante vi at årets opplevelse skulle bli enda bedre!  

www.transosterdalen.no

TransØsterdalen er et tredagers terrengritt i flott natur i Tynset og Koppang traktene. I tillegg til flere dager med morro har også dette rittet en nydelig natur og fantastiske stier som få andre ritt. Det er selvfølgelig om å gjøre å komme fort til mål, men her er det opplevelsen som er det viktigste,- turen er viktigere enn tiden  :-)  

Vi syklet rittet for første gang i fjor, årets tur var vidunderlig, - og vi har allerede satt av tid i vår kalender til å sykle også neste år. Det ble deltaker rekord i år og jeg tenker at vi godt kan ha med enda flere deltakere neste år.  Dette er en opplevelse som flere bør få med seg. 

Grys blogg fra 2015 kan du lese her; Praktfulle og utfordrende TransØsterdalen

Fredag før start.  

For oss handler TransØsterdalen om flotte naturopplevelser, sosialt samvær, fysiske utfordringer og tid sammen med hverandre :-)  Vi sykler alltid som lag i TransØsterdalen.  Det gir en helt ny dimensjon å sykle sammen over så lang tid. Det er lagets siste syklist i mål som gir lagets tid så det er om å gjøre å samarbeide best mulig og utnytte hverandres styrker optimalt... Alle team har godt av å bli testet ut over komfort sonen for å se hvordan de fungere sammen, og for å lære,-   også ektepar :-)
- I et ritt som TransØsterdalen betyr andre elementer enn fysisk form mer enn i våre vanlige ritt.  Utstyret skal fungere lengre, kroppen skal få mer mat og hvile. I tillegg er det viktigere å holde oppe motivasjonen i lengre perioder.  

For oss er det ofte litt styr med å komme seg hjemmefra med alle fire barna happy og alt utstyret i bilen i tide. Det er ikke alltid det klaffer, denne gangen ble noe utstyr blir liggende hjemme... men denne gangen hadde jeg flaks.  Den lokale sports dealeren hadde 30% på sko når jeg glemte mine hjemme :-) Litt ekstra stressa når det var en snau time til start, men Northwave skoa fungerte helt greit :-) 

Fredag

Fredagen er den korteste etappen.  Oppvarmingen liksom... men alle oppfører seg som hester på vårslepp og pulsen går skyhøy så fort masterbilen slipper.   Etappen går i en sløyfe på omkring 55 km i lett blanding av asfalt, grus, skogbilvei og sti. Som etappe i seg selv har den ikke noe å være flau over iforhold til hva vi er vant med av andre ritt, men alle venter på lørdag :-)  Vi gjennomførte helt greit men slet med å holde pulsen nede.

Lørdag

Lørdag er den dagen vi gleder oss mest til :-)  80 km i et helt vidunderlig terreng og stier som gir oss frysninger fra topp til tå. Opplevelser som huskes lenge :-)  I fjor var mitt største ønske at jeg kunne få kjøre stiene litt fortere og litt mer flyt. Slik ble det heldigvis i år. Føles deilig å kunne gi på litt ekstra og samtidig ha god svingteknikk når det er som å kjøre på skinner og virkelig dra på :-)   

Samtidig som lørdagen er en fantastisk flott tur,- som er på høyden med de aller beste en dags rittene i Norge, så er det også dag 2... 
Det gjør at kroppen reagerer veldig annerledes enn dagen før.  Pulsen droppet flere hakk og kroppene var tomme på karbo.  Gry fikk smake nedturen etter omkring 35 km.  Helt tom, noe teknisk små knot og visp..  de vi satt sammen med forsvant foran oss. Mer mat og drikke er eneste løsning.  Vi roet ned farten og tok oss tid til å spise og drikke masse.  Det tar litt tid før kroppen tar til seg næringen og begynner å respondere igjen... Hvert tråkk føles som en kamp, det eneste som hindrer deg fra å gå av sykkelen er vissheten om at det tar mye lengre tid å komme til mål om du gjør det og tanken på at om litt begynner kroppen å fungere igjen og at den følelsen er helt utrolig deilig  :-)  Så har karbohydratene gjort jobben sin og kroppen livner endelig til igjen.  Etter å ha vært langt nede den dagen syklet vi oss opp fra en 9'ende plass fra fredag til 7'ende sammenlagt.  De siste 20 km var helt utrolige - terrengpartiene ble kjørt offensivt med selvtillit og smil. Snirklete, smale stier på deilig skogsbunn.  Bratt oppover og stup bratt nedover :-) Like før det avsluttende asfalt partiet klarte vi å ta igjen to mannlige ryttere med høyere utveksling enn oss. Det var deilig å kunne få hjelp til å holde farten oppe fra noen som hadde mer enn 32 tenner fremme :-) 

Etter å ha vært langt nede i kjelleren, måtte krype opp kjellertrappa og banke på lemmen for å komme ut, - komme opp av kjelleren og få kroppen til å fungere.  Og få til en kjempe avslutting de siste milene.  Gir den deilige gorilla følelsen som vi elsker og som overvinner alt!  

I mål på etappe 2 :-) Jubelen er ikke for å endelig komme i mål, men over gleden av en fantastisk opplevelse og samarbeid.  Vi kunne ikke gjort det uten hverandre!

Etter dusjen og før middag.  Gry spiser en "lett" forrett.  Det er om å gjøre å få i seg så mye kcal som mulig, og helst noe som tas opp i kroppen fort.  Det er ikke mange timene til neste etappe. 

Etter dusjen og før middag.  Gry spiser en "lett" forrett.  Det er om å gjøre å få i seg så mye kcal som mulig, og helst noe som tas opp i kroppen fort.  Det er ikke mange timene til neste etappe. 

Både folk og utstyr må vedlikeholdes i ritt som går over flere dager.  Vaske sykkel og dusje rytter.  Og spise..spise masse :-) Etter vi kom i mål på lørdag spiste vi først mat som ble servert i målområdet, spiste mer mat etter dusj så fulgte det en pasta middag på rådhuset og vi la på pizza i en restaurant like ved hotellet og mer natt mat i senga.  Sov godt før kl. 22 og var mette til frokost :-)

Søndag og Grys bursdag

Grys bursdag - ble feiret på den beste måten :-) 

Den lengste, tyngste og høyeste etappen spares til siste dag.. Søndagen var den etappen som ble nifs og alt for tung i fjor. Denne dagen hadde vi litt angst for og dårlige minner om.  I fjor falt Gry stygt 15 km før mål og måtte kjempe for hver meter etterpå for å gjennomføre. I år passerte vi det samme stedet med hjerte i halsen og skrekken godt utenpå huden.  Gleden av å komme gjennom det partiet uten fall kunne høres langt av sted :-)  

Men det tar tid å komme frem til det punktet.  Denne siste etappen er verdt et reisebrev i seg selv.  En så lang etappe har flere partier med sitt eget innhold og kan kanskje minne mer om en liten ekspedisjon enn ett av de vanlige rittene.  Ingen av delene er veldig vanskelige eller tunge, de er bare forskjellige.  Det starter med en liten kneik og ca 30 km på grus. Igjen så hadde vi åpnet for hardt og måtte slippe de vi satt sammen med.  Jeg ble litt forbanna og Gry ble ivrig ;-)  Sammen fikk vi roet ned igjen, og som dagen før fikk vi spist og drukket.  Vi tok det litt roligere og nådde fjellet i ganske fin form.   

Fjellet er det høyeste punktet på TransØsterdalen.  Turen opp er en opplevelse i utsikt og melkesyre.  Turen over er en flott etappe i fjell terreng med fantastisk utsikt til alle kanter (i år skuffende lite snø..) og nedturen er det gøyeste vi kjører. 

En film opp på toppen av fjellet kan du se her :-)     Toppen av fjellet

Nedkjøringen ble tatt opp på go-pro'n som hadde trøbbel med å følge med underveis :-)

 

Etter nedkjøringen er det et lang parti med asfalt på riksveien.  Ikke vår favoritt, men i år var det deilig med litt hvile.  Vi satt fint sammen med noen andre som samarbeidet fint og vekslet på å dra. I hyggelig selskap går kilometerne fort og vi forsøkte å holde unna de vi viste lå bak i motvinden nedover Østerdalen. Etter asfalt partiet er det grus kjøring mot Koppang.  Det går først både opp og ned før det mot slutten stort sett går oppover.  Like før den siste lange bakken tok vi igjen noen av dem vi måtte slippe før fjellet. Vår gjensynsglede var stor. Beina var friskere enn vi forventet og vi var nøye på å få i oss nok med drikke. Den siste lange bakken er et grus parti som går jevnt oppover i snaut 15 km.  Ikke veldig bratt og 4 km før toppen er det et parti på 2 km med flatt. Vi satset alt vi hadde og benyttet flaten til å rykke, - dro på det vi maktet i 2 km og satset på å fullføre den neste stigningen på 2 km. Kom opp på toppen kun sammen med et damelag fra Elverum.  Derfra og til mål er det en ny fantastisk nedkjøring på sti, gruspartiet hvor Gry falt i fjor, og 5 km asfalt til mål.  Gleden av å ha lykkes med rykket og å komme over skrekken fra fallet i fjor gav oss vinger det siste stykket på veien mot mål.  En helt fantastisk opplevelse :-) fulle av endorfiner og glede og tomme på stort sett alt annet,- dundret vi mot Koppang i godt over 40 - 50 km/t. 

Vel i mål møtte vi gode venner, nye og gamle :-)  Middag fikk vi på det lokale hotellet på Koppang og selv iskaldt vann i dusjene kunne ikke hindre smilene fra å gå fra øre til øre.  

Vi gleder oss til neste år :-)